Jeg vkner sakte men sikkert opp, tanken om at dette kommer til bli en fin dag slr meg. Jeg reiser meg opp, gr til toalettet, etter hvert som jeg gradvis vkner innser jeg at denne sndagen kommer til bli akkurat som alle andre sndager i livet mitt. Tung og vanskelig. I tillegg regner det, det gjr det ikke enklere.  I stedet for starte dagen kryper jeg sakte men sikkert under dyna igjen, slr telefonen p lydls, leser til jeg sovner, blokkerer meg fra omverdenen. For mine egne tanker er ikke til holde ut med, alt jeg nsker er at pappa skal holde rundt meg, fortelle meg at det blir bra snart, selv om jeg vet at dette m jeg klare selv, jeg er voksen n.

Hvordan kan et menneske finne hver sndag vanskelig spr du deg kanskje, jeg skulle nske jeg kunne svare p det men det finnes ikke svar, hadde det eksistert et svar hadde jeg vrt frisk for lenge siden.

Lenge trodde jeg lengre at det g ut p en lrdag var utslagsgivende men det er like jvlig om jeg ikke gjr det.

Ikke at jeg p noen mte er syk, jeg bare klarer ikke bestandig sortere ut de tingene som er bra for meg og som ikke er bra for meg.

Jeg har elsket, jeg har hatet. Jeg har blottlagt meg selv. Noen ganger har jeg vrt s forelsket i forelskelsen at jeg har tillatt meg selv bli glad i de mennesker jeg ikke br vre glad i. Jeg har brukt tid p bli et menneske igjen. Sist gang jeg brukte s mye tid var jeg fast bestemt p at jeg aldri noen sinne skulle sette meg i en lignende situasjon igjen. Likevel gjr man det, gang p gang. Man blottlegger, pner seg, man blir srbar, man blir s srbar at det kjennes ut som om man er i ferd med rakne i lpet av neste sekund.

Jeg husker frste gangen jeg forelsket meg ordentlig, hvor naken jeg var, hvor srbart hele livet fltes. Hvordan jeg som seksten r gammel trodde kjrlighet var ment til best av f hre hvor grusom man var. Jeg husker hvordan jeg hele tiden beroliget pappa med at jeg hadde det fint, jeg hadde det aldri fint. Jeg husker det som om det var i gr, mten jeg ble snakket til p, mten jeg ble kritisert for hvem jeg var og mten jeg hele tiden etterstrebet vre god nok, jeg ble aldri god nok. Det eneste jeg etter to r satt igjen med var et hat mot meg selv og en endels tro p at jeg ikke fortjener bedre.

Jeg har ikke siden den gang funnet noen, kanskje ble det snn fordi jeg har trodd at jeg ikke fortjener bedre. Kanskje ble det snn fordi jeg blir redd nr noen ser meg som jeg er og synes det er vakkert. Kanskje ble det snn fordi jeg ikke vet hva det vil si bli akseptert for den man er. Kanskje ble det snn fordi jeg tror kroppen er det man kommer lengst med, at flelser ikke eksisterer i det virkelige.

Kanskje ble det snn fordi det jeg trodde var ekte kjrlighet var to r med psykisk terror og et hat mot seg selv fordi man tillatte seg selv bli s svak. Jeg som aldri skulle vre svak.

Jeg har vrt forelsket etterp, for all del. Men disse forelskelsene stopper like fort som de starter, rett og slett fordi jeg nsker mer og disse fantastiske mennene jeg mter ikke nsker det. Rett og slett fordi jeg gr etter det som er kjent for meg, en kamp mellom liv og dd. En kamp mellom hate og elske.

Tilbake til det dette egentlig handler om, min kamp mot seg selv, kampen om vre god nok. En kamp jeg aldri vinner.

En kamp hvor jeg i stedet for rose meg selv for alt jeg har klart i stedet kritiserer alt jeg kunne gjort samtidig som jeg har jobbet for mlene mine.

Jeg streber en kamp mot meg selv ofte, en kamp mot vekten, en kamp mot det perfekte mennesket. Det perfekte mennesket jeg aldri blir. Jeg er i grunn veldig lykkelig men i det jeg kjenner meg lykkelig er det ogs for godt til vre sant. Jeg er dessverre veldig lykkelig alene, jeg har det faktisk mer vondt nr jeg er sammen med noen og de ikke gir meg en bekreftelse. Kanskje er det derfor jeg er alene.  Jeg slipper kjenne p srbarheten.

Den uendelige srbarheten som gjr deg s vanvittig svak.
Ta deg selv i nakken tenker du.

Vkne opp i alle fall 1 dag i uka kjenn at det eneste du klarer er dra dyna over hodet og ikke eksistere sier jeg.

Da kan du si at man m ta seg selv i nakken, for det vkne opp slik er ikke en flelse jeg unner noen, ikke en gang min verste fiende. For p de mrkeste dagene, de dagene som i dag, nr en ligger i fosterstilling i senga og alt man vil er grte. De dagene man s vidt klarer komme seg i klrne, de dagene man ikke orker lage seg mat en gang, de dagene selv det blir for vanskelig.

Kjenn p de dagene fr du ber noen om ta seg i nakken.

Kjenn p flelsen av srbarhet, flelsen av vre redd for alt. Flelsen av ikke nske eksistere som blander seg med redselen for ikke vre mer. Kjenn p det.

Prv n slik dag, fr du uttaler deg om hvilke tiltak som br iverksettes. Kjenn p hva n slik dag gir deg og forestill deg hvordan det er ha det slik imellom 52-70 dager i ret, prv ha det snn fra 1-3 ganger i uken. Kjenn p det, s kjenner du hvor enkelt det er ta seg selv i nakken.

Likevel mens alt er mrkt og svart vet jeg at en dag kommer min dag, en dag kommer det en sndag jeg vkner opp og kjenner livsgnist. Disse dagene kan for s vidt oppst nr som helst i uken, men sndager er s grusomt lange. De er ment for alle andre enn meg.

Alt jeg fr av en sndag er en dag hvor jeg faster og ikke eksisterer. En dag hvor jeg kjemper en endels kamp mot meg selv og kanskje klarer jeg komme meg ut dra men bare nok til at jeg kjenner jeg fortsatt er meg. Ikke nok til at jeg orker mer. Ikke nok til kjenne at jeg er god nok som jeg er. Ikke nok til at jeg klarer vre meg selv.

Bare nok til at jeg klarer kjenne at jeg lever.

Bare nok til at jeg klarer vre alene og eksistere en dag til.

I mellomtiden lader jeg batteriene og meg selv til neste smell, uvitende om den kommer i morgen eller sndag. Er jeg heldig tar det pause en periode. Frem til jeg er i min trygge havn, frem til jeg kan grte i pappas armer og f den trsten jeg trenger.

Jeg husker det som om det var i gr. Vi hadde hatt sykkel-konkurranse p skolen. Jeg kom vel gjerne p tredjeplass. Jenta p andreplass trakk seg og dermed gikk seieren videre til meg. Jeg husker at premien var at beste gutten og jenten fikk reise til Bod et dgn p sykkelturnering. Jeg var en av de heldige. Hvor gammel var jeg? 11 eller 12? Tror kanskje jeg var 12. Pappa jobbet i Lofoten, mamma var hjemme i mamma permisjon med lillesster, ja jeg mtte ha vrt tolv r. Jeg husker jeg egentlig s positivt p det. Det f forlate hjemmet. Men jeg husker ogs pappas bekymrede stemme klokken 22:30 om kvelden p sentrumsterminalen i Bod, nr han ringte meg p min frste mobiltelefon, en siemens av noe slag. Han var glad for hre at jeg var trygt fremme. Ja, han ville for vrig ogs snakke med den mannen som hentet oss der, bare for vre sikker p at jeg var i trygge hender. Han satt i Lofoten, jeg satt i Bod. Hannes minste jente, hans gullunge per da.

Samme flelse kjente jeg p i kveld. Jeg er blitt voksen, ja for mange r siden. Men i mange r har hjemlengselen knust meg, flelsen av ikke klare meg alene har vrt min strste motstand. I tunge tider og nr jeg har fryktet noe som verst er det familien min jeg har rmt til. Hele dagen har jeg hatt en mageflelse som om jeg skulle kaste opp, tres fra meg selv innvendig, vel, kjre deg, kjre meg, kjre Caroline. Det er flelsen av entre noe utrygt, noe alene. Jeg ble kjrt til hurtigbten hjemme, jeg mtte bare g, jeg s lillesster se seg selv p skoene, jeg visste, kjre lillesster, du er der jeg var frste gangen mine brdre dro bort over lengre tid, man prver holde trene inntil seg, mest fordi man ikke vil f dem til bli lei seg. Jeg merket det p deg lillesster, enten du vil det eller ikke, men jeg kjenner deg. Jeg ser deg. Jeg er p godt og vondt din bedre halvdel. Jeg kjenner deg. Det gikk ikke lang tid fr du sendte melding og sa hvor mye du elsket meg.

Jeg gikk fra deg da, ga deg et raskt kyss p kinnet og gikk, ikke fordi jeg ikke klarte se at du reagerte, men aller mest fordi det stakk i hjertet mitt i det jeg lukket dren og gikk. Jeg gav mamma en klem, jeg gav pappa en klem. Ikke fordi jeg ikke kommer til se dem igjen, men fordi jeg hver gang jeg forlater min hjemplass, mitt Hamary, for hver gang jeg forlater det, s legger jeg ogs litt igjen av meg selv. En bit av meg selv som jeg ikke nsker ha med meg til byen. Det utrygge meg. Det stakk i hjertet, men likevel ligger jeg her n, svnls, ikke fordi jeg savner hjem, men fordi jeg tar meg i tenke at dette faktisk er mitt nye hjem. Livet mitt her er ikke som livet hjemme.

Jeg har det fint her, kanskje er det derfor det er s skummelt skal takke ja til tilbud her? Kanskje er det derfor det gjr litt ekstra vondt dra hjemmefra? Fordi jeg vet at i det jeg entrer min bolig her, livet mitt her, s legger jeg enda mer igjen i min hjemkommune? Kanskje fordi jeg for en gangs skyld har lrt meg hvem jeg har og hvem jeg ikke har?

Jeg har det godt her, jeg er i mitt eget lille paradis. Ingen kan ta fra meg dette. Ingen kan ta fra meg lykken det gir meg vre her. Kanskje er det derfor jeg reiser hjem med jevne mellomrom? Kanskje er det derfor trene triller som om jeg aldri har grtt fr? Fordi jeg kjenner meg lykkelig for en gangs skyld? Fordi jeg kjenner at jeg m hjem en gang i blant, hjem til bygdedyret, hjem til alle venner som har sviktet, hjem til alle rykter som har gtt, hjem til alt det vonde, for faktisk kjenne at det jeg har her er ekte. For kjenne at det er rett. De flelsene jeg har her er ikke falske, de flelsene jeg har her er ekte, jeg har bare lrt meg kjenne hvem som er mine og hvem som ikke er mine mennesker her p jorden.

Kanskje har jeg det virkelig fint her fordi alt fles ekte? Hver flelse, hver tomme av meg? De yeblikkene av tomhet og ensomhet jeg fler p er reelle, fordi jeg har lrt meg hva tomhet og ensomhet er. Men kanskje er de ogs enkle hndtere, fordi jeg vet hvordan jeg skal hndtere det? Kanskje skriver jeg som en idiot n, fordi jeg innerst inne ikke vet hva jeg skal skrive? Og kanskje stikker det dypt i meg vite at jeg er like svnls her som hjemme? Med andre ord hjelper det meg ikke vre hjemme? Jeg vet bare at jeg innerst inne var lettet i det jeg dro tilbake hit i dag, ikke fordi jeg ikke setter pris p familien min hjemme, men fordi jeg fler meg lykkeligst her, fordi jeg har mer hente her, fordi friheten det gir meg vre her er en frihet jeg har etterstrebet hele livet. Jeg er ferdig med etterstrebe lykke og vise mennesker at jeg kan, det eneste jeg etterstreber n er klare ta et valg selv, som gir meg muligheten til en fremtid jeg selv har drmt om i mange r. Jeg er vel kanskje kommet til det punkt i livet at jeg er ferdig med rykter, sladder og dritt. Jeg har kanskje sett s mye p disse fire rene at jeg har lrt meg at den slags br man holde seg for god for i voksen alder. Jeg har lrt meg selv kjenne s godt de siste fire r, at jeg egentlig burde holdt meg for god for skrive dette, men jeg skriver. Fordi det er den beste medisin jeg har.

Og til deg pappa, om du leser dette. Nr jeg gav deg klemmen i gr p hurtigbtkaien, s fltes det som den klemmen jeg gav deg hver sndag nr du dro p jobb, en klem som betydde midlertidig adj, men som samtidig ogs sa meg at den kjrligheten jeg fler for deg er s sterk, at det fles som et evig farvel hver gang vi sier adj. For pappa, selv om jeg elsker mamma, brdrene mine og lillesster like mye som deg, s vil du alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Du er min veileder, min pappa, min bestevenn og den jeg rdfrer meg med, s pappa. En klem og et adj til deg, vil alltid sette meg like mye ut av spill, fordi jeg elsker deg s hyt at det mange ganger gjr vondt. Fordi du alltid er der. Fordi du er du. Fordi du lar meg vre meg. Takk pappa<3

Hver dag nr jeg vkner gr jeg p vekten og veier meg. Hver morgen sier jeg et hyt tall til meg selv, slik at skuffelsen ikke skal bli s stor nr tallet er gtt opp. Jeg veier meg daglig, jeg grter inni meg selv daglig.

Det er lett for mennesker rundt si at det handler om aktivitet og kosthold. Jeg er jenta som gikk fra vre 43 kilo, til n veie rundt 60 kilo. Jeg skjemmes over kroppen min. Jeg har den siste uken minsket mltidene, nettopp fordi i det jeg inntar mat fr drlig samvittighet. Ja, si gjerne at jeg br trene, men nr skal jeg ha tid til trene? Jeg gr to studier, har opp imot 65% fast jobb, og skal i tillegg til dette lese til studiene mine, noe jeg overhodet ikke fr tid til. Nr skal jeg da f tid til trene? Ja det handler om prioriteringer, jeg vet det. Men jeg har ogs andre ting pgende.

N sitter jeg her, og jeg skjemmes. Fordi jeg fler at kroppen min er dobbelt s stor som den perfekte dames kropp, jeg fler meg stygg og tykk. Og alt jeg nsker vre er tynn. Jeg ser meg selv i speilet hver morgen, og det jeg ser i speilet er ikke meg, men en hvalross. Jeg ser ikke meg selv, jeg ser en overvektig person. Og jeg vil grte. Jeg kan ikke grte, s i stedet blir jeg sint.

Det er lett for deg som bor i samme hus som meg si at det handler om kosthold, ikke si det handler om kosthold, for ingenting nytter. Jeg har prvd alt.

Jeg drmmer s intenst om bli tynn. Jeg drmmer s intenst om bli den jeg var for fem r siden, jeg drmmer om bli de 43 kiloene jeg var for fem r siden, fordi jeg ser for meg at livet blir bedre da, jeg blir lykkeligere da.

Tull sier du, hun er fin som hun er n. Vel det er lett for deg si. Den dagen jeg fikk former, den dagen jeg ble ndt til beklage meg i det jeg skulle passere mennesker, den dagen inns jeg at dette er et problem for meg. Hvorfor trener hun ikke spr du kanskje n? Vel, grunnen til at jeg ikke trener er fordi jeg vet hvor galt det da kan g. Fordi jeg rett og slett ikke tr, fordi jeg kjenner meg selv s godt at jeg vet det kan bli en avhengighet.

Problemet mitt er at det alltid skal vre noen som har meninger. Noen mener jeg er perfekt, noen mener jeg er for tykk, noen mener jeg er akkurat passe. Din mening hjelper ikke, det er ikke du som gr p apoteket kjper slankepiller, bestiller slankende midler fra eBay og som likevel fortsetter vre overvektig. Hvorfor gjr man det? Hvorfor blir man s desperate? Jo for nettrollene har skapt verdenen slik, en kalkulator som sier hvem som er akkurat passe og hvem som er for tynne og hvem som er for tykke. Alt uten tenke p det som ogs s kjent heter beinbygning. For det er det jeg iflge Body mass index kalkulatoren p nett, jeg er overvektig. Jeg er 61 kg og 157 cm over bakken, jeg er overvektig. Og gudene skal vite at det aldri har vrt mitt ml.

Vet du hvorfor jeg blir s full nr jeg drikker? Fordi nr jeg drikker kan jeg ikke spise s mye, fordi l inneholder s ekstremt mange kalorier. Jeg gremmes hver dag jeg ser meg selv i speilet. Fordi jeg er tykk. Fordi jeg hater deg jeg ser.

Mange av dere lurer p hvorfor jeg reiser til utlandet s ofte. Vel, grunnen til at jeg reiser til utlandet ofte er fordi det er den eneste plassen jeg fler meg komfortabel i egen kropp. Nettopp fordi kroppspresset ikke er like sterkt der som her. Jeg er ikke den typiske norske jente, jeg er den norske jenta med former, pupper og litt mage. Jeg har hofter jeg gjerne skulle vrt kvitt, men de er der og de vil forbli der.

Jeg kan prisene utenat nr det kommer til plastikk kirurgi, nettopp fordi jeg vet at hvis jeg begynner trene som en idiot, s er jeg ndt til operere inn ekstra der fettet forsvinner (les: pupper). Injisere litt Botoxved kinnbeinene, s ser du hul ut under, og du blir automatisk tynnere.Jeg vet ogs prisene p fettsuging, korrigering av overfldig hud, hvorfor vet jeg det? Fordi jeg hver dag tenker p nr jeg kan tillate meg selv gjre det.

Nettopp fordi jeg for hver dag som gr innser at jeg ikke er den perfekte norske jente, men den sunne norske jente med former og en kropp som ser fornyd ut. Det er bare s synd at hele landets meninger fr meg til vre misfornyd.

Ta dette til ettertanke; nr du er tynn, er det galt, nr du er normal er det galt, nr du er overvektig er det galt. Nr er kropp og vekt egentlig greit? Nr er det greit at jeg ser ut som jeg gjr og du ser ut som du gjr? Nr kan mine vekttall og min hyde slutte klassifisere meg som overvektig i BMI? Og hvem er det egentlig som har lrt andre mennesker at det er greit klassifisere oss mennesker utfra hvilke former og hvordan vektklasse vi har?

Noen ganger kjemper mennesker s mye inni seg med denne kampen, at ordene dine om at vekten br reduseres eller kes er mer enn nok for f dem til knekke sammen. Tenk p det, la oss tenke p de tingene fr vi bedmmer. For meg er det greit, for jeg lrer meg stadig sortere hva som er viktig og uviktig, hva som er bra og ikke bra, men ta en runde med deg selv neste gang du er i ferd med kommentere noens kropp og tenk littp hvordan du ville flt det. For hvordan ville egentlig du flt det?

Savnet.

Det evige savnet som plutselig slr innover en. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle savne deg etter jeg selv fant ut det var best gi seg men jeg savner deg.

Jeg savner mten fingrene dine fltes mot huden min, hvordan smilet ditt fikk meg til lyse opp, mten du fikk enhver frykt til forsvinne fra meg. Jeg savner hele deg. Jeg savner kveldene hvor jeg i spenning og supernervs tok heisen ned til frste etasje for hente deg, den pinlige stillheten i heisen p vei opp til leiligheten min. Jeg savner hvordan jeg ikke lette etter ordene med deg, hvordan jeg bare kunne vre stille med deg. Jeg savner hele deg. Men noe inni meg ble tatt fra meg i det du fikk meg til innse at alt jeg trodde du var bare var en illusjon.

Hvilken illusjon vet jeg egentlig ikke, men jeg har hele tiden trodd du var en skjr mann, en skjr sak som ikke turte satse i frykt for bli sret. Kanskje er det tilfellet med deg, men hvordan du kunne gjre det du gjorde fremfor mine yne er da vanskelig innse. Kanskje var du bare interessert i ikke vre forpliktet til meg for at du skulle kunne gjre nettopp det du gjorde fremfor ynene mine, g hjem med noen andre.

Jeg vet ikke hva galt jeg har gjort deg for fortjene det, jeg vet vi har hatt vre uenigheter, men de har vi ogs snakket om. Men hvordan du som mann, hvordan du som vet hvor mye jeg verdsetter deg, kan tillate deg gi meg beskjed om hvilken uteplass du er p, hvordan du kan tillate deg betale meg inn p neste uteplass, hvordan du som vet at du og jeg har en avtale om at vi skal forlate sammen kan tillate deg forlate utestedet med en helt annen kvinne enn meg er for meg vanskelig forst. Alt det sier meg er at det var planlagt spill. Nettopp for bli kvitt meg, vel det klarte du.

Jeg sa jeg elsket deg.

Hva fr jeg igjen for elske deg? Ingenting annet enn at jeg bygger opp et strre hat mot meg selv, for jeg belemrer meg selv for at du ikke fler det p samme mte tilbake. Jeg belemrer meg selv for at du ikke vil mer, men det er jo tydeligvis ikke meg det er noe feil med. Men jeg kan dessverre ikke gi deg i pose og sekk. Fordi jeg klarer ikke dele, jeg kan ikke tillate meg selv dele deg med noen. Fordi du er den jeg vil ha, den jeg elsker, den jeg verdsetter.

Stadig blir ordene andre har fortalt meg mer reelle, jeg har blitt fortalt at jeg fortjener bedre, at jeg er verdt s mye mer enn usikkerheten du gir meg. Vel, gang p gang fr jeg det bevisst ogs. Verden er ikke stor kjre deg. Min venn har og en venn. Det er vel nettopp det som srer mest, at jeg har en omgangskrets, en omgangskrets bestende av en trygg sirkel, plutselig er ikke sirkelen s trygg lengre, nettopp fordi du ogs der har visst ditt vesen. Hva sier det om meg som menneske som fortsatt velger elske deg? Jeg krymper mer og mer for hver dag jeg ikke kontakter deg, jeg vet ikke hva det er med deg som gjr at jeg fler meg avhengig av deg. Jeg skulle nske jeg visste, for da hadde jeg i alle fall kunnet bryte med det.

Jeg har innsett at jeg aldri kan ha deg i livet mitt, et menneske som gjr meg s ekstremt lykkelig, samtidig som du fr meg til fle meg tilintetgjort. Jeg har kjempet s hardt for klare dette, for klare bli noe. Ved tilintetgjre meg selv delegger jeg nettopp det, likevel er du alt jeg vil ha.

likevel trygler jeg etter deg. inni meg.

likevel elsker jeg alt. nettopp fordi jeg heller har det vondt ved ha deg nrt, enn ha det vondt fordi du ikke er nr.

    Kommentarer: 0    Postet: 20.10.2015   Klokken: 23:20   Kategori: Blogg

Litt etter litt

Litt etter litt forsvinner du, men ikke nok til at jeg kan slutte tenke.

Litt etter litt klarer jeg fokusere p andre ting enn det som har vrt og som jeg trodde skulle bli. Litt etter litt blir det bedre, men aldri s bra som det en gang var. Tenk at s mange sm minner, kan sette s dype spor. Tenk at s f mneder, kan fles som s mange r av mitt liv. Tenk at du skulle bli s vanskelig viske bort fra hjertet mitt. Hvorfor vet jeg ikke, jeg bare vet at du betydde mer enn jeg noen gang hadde trodd du skulle gjre. Du lrte meg verdsette p en annen mte, du lrte meg leve p en annen mte. Jeg takker deg for det.

Gradvis forsvinner trangen til snakke med deg, men samtidig som den forsvinner, forsvinner ogs noe av meg selv. Derfor holder jeg fast litt til. Jeg holder fast ved deg fordi det gir meg en slags trygghet, en slags unnskyldning for ikke begi meg ut p nye srbare veier igjen, en slags unnskyldning for aldri mer trenge utsette meg for pne meg for noen igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle trenge pne meg for noen igjen etter deg, og jeg vet heller ikke om jeg noen sinne vil klare pne meg igjen.

Jeg kan ikke g s langt som si at jeg elsket deg, det var gtt for kort tid til det, men du hadde en stor plass i hjertet mitt. En s stor plass i hjertet mitt at jeg enda ikke vil slippe deg helt, nettopp fordi tomrommet blir s stort at det aldri vil kunne fylles helt igjen. Nettopp fordi det er noe med deg som gjr at jeg ikke klarer slippe andre til igjen. Mest fordi du fikk meg til fle at jeg betydde noe, selv nr vi ikke var sammen.

Utfordringer, herlighet s mange utfordringer. Jeg verdsatte hver eneste en, nettopp fordi jeg lrte kjenne nye sider ved meg selv, nettopp fordi du lrte meg at det fantes flere sider ved meg. Ikke at jeg tror du gjorde det bevisst, men vit det, at du underbevisst klarte f meg til lre meg selv kjenne p en mte jeg ikke visste eksisterte. Vit det at jeg lrte deg kjenne p en mte du enda ikke vet eksisterer, en mte jeg skulle nske du selv kjente deg p. Jeg skulle nske du s meg p samme mte som jeg ser deg; en rlig og ydmyk sjel.

Jeg skulle nske du kunne levd litt mer, turt snakke om ting, turt fle p det som fles tungt. Jeg skulle nske du klarte pne opp for ta sjanser og for satse. For alt handler til syvende og sist om trre fle og satse. Ingen av oss har noen garanti for at det blir som vi har tenkt eller at ingen av oss blir sret. Men vi m satse til tross.

Jeg gir ikke opp, men jeg innser at nr man virkelig er glad i noen, s respekterer man deres nsker og s bearbeider man sorgen og tapet selv, og lar den andre parten g videre. Det er det jeg gjr. Jeg lar deg slippe, sakte men sikkert, det skjrer inni meg for hver dag jeg mister deg mer og mer, men jeg gjr det fordi jeg vet jeg gjr deg mer ulykkelig ved prve bevise noe annet.

Jeg har deg nr meg p den mten jeg kan leve med, fortsette slik er ok for meg, for jeg fr en del av deg, en del av deg jeg heller vil ha enn gi meg helt. Jeg kan lettere leve med det, enn du kan leve med vre fastbundet til meg. Jeg kan lettere vre glad i deg slik, enn du kan vre glad i meg om du skulle tvinges til det.

Det er min mte bearbeide p.

Det er min mte leve videre p.

Det er mten jeg velger taklet livet p.

Selv om det mange ganger river meg i biter innvendig, selv om det i perioder er i ferd med ta knekken p meg.

S gjr jeg det.

Jeg gjr det fordi jeg kan.

Og fordi jeg m.

For alt inni meg roper nei i det jeg er i ferd med gi meg.

Alt inni meg stopper opp nr jeg ikke lenger har muligheten eller kan.

Jeg har p en eller annen rar mte lrt meg slutte fle. Jeg har lrt meg slutte kjenne hvordan jeg egentlig vil rives opp for hver gang jeg mister deg litt. Jeg har p en eller annen mte lrt meg at hvis jeg bare slutter fle, s kjennes det litt mindre smertefullt.

Det er min overlevelsesteknikk. Det er mekanismen kroppen min og hjernen min igangsetter for ikke bryte sammen. Det er det som fr meg gjennom dagen. Det er det at jeg har lrt meg overse flelsene som gjr at jeg holder meg p beina, for i det jeg begynner fle, rives jeg opp, stykke for stykke, bit for bit.

    Kommentarer: 0    Postet: 20.10.2015   Klokken: 23:20   Kategori: Blogg

Jeg trodde jeg var kommet over denne alderen og alle intrigene. Jeg trodde at nr man ndde voksenlivet var man realistiske og fornuftige. Jeg har ofte i ulike anledninger opplevd at mennesker ikke tr ta ting direkte med meg. Hva er egentlig problemet med ta noe opp direkte med noen hvis du brer nag eller mener noen gjr noe feil?

Hvor tff er egentlig du som menneske hvis du ikke tr si noe som helst til de det gjelder, men bare til de rundt de det gjelder? Vet du som involverer venner og familie av personene det gjelder hvor mye det kan skade og sre? Vet du hvor skuffende det fles nr du som person ikke tr ta ting direkte med de du har en mening om, men heller med de rundt personen?

Vet du hvor mye du delegger da?

Man skal tenke seg om fr man innvolverer andre mennesker i ting man ikke har noe med. Hva vet vel du om hvilken tvil som rr i et menneske? Hva vet vel du om hvor godt forhold menneskene du innvolverer deg i har?

Jeg er lei. Lei av vre undervurdert.

Jeg legger ikke skjul p at jeg er en person som til tider gjr ting jeg ikke br gjre, men er ikke det nettopp de tingene jeg som menneske lrer av? Jeg vet at jeg ofte i sosiale medier, p fest, ja til og med i en helt vanlig setting driter meg totalt ut i det jeg gjr eller sier, men hvem er det som m st for det? Er det du? Eller er det jeg?

Man skal vre forsiktig med be andre om si fra til personer fordi man er for feig til gjre det selv. Hva vet vel du om forholdet mellom disse to?

Jeg er rlig. Kanskje litt for rlig, men det er snn jeg er. Og det er mitt valg.

Det srer meg nr mennesker p min facebook, eller mennesker rundt meg i det hele og det store, istedet for fortelle meg selv hvor mye de mener jeg skjemmer meg ut, heller sier det til de som str meg nrmest. Hva vet vel du om mitt forhold til mine nrmeste?

Hva vet vel du om hva din mening kan gjre med mitt forhold til mine nrmeste?

Visste du at jeg siden jeg var ungdom har kjempet med meg selv for bli godt ansett og akseptert av mine brdre? Visste du som stadig informerer de om dritt og mine feil at din informasjon svekker deres syn p meg? Visste du at jeg de siste r har hatt som ml bli den ssteren mine brdre er stolt av? Den datteren mine foreldre nsker skryte av? Visste du det nr du informerte de rundt meg om hva jeg la ut i et diskusjonforum p facebook? Visste du at det dela min tillit til de rundt meg mer enn det gjorde godt? Visste du at min selvtillit falt ganske mange hakk? Tenker du p det nr du sier det du gjr? Visste du det nr din feighet overfor trre si noe selv gjorde at du gikk ad omveier? Visste du da at du bidro til at jeg mistet enda mer poeng hos de rundt meg? Visste du da at ingen som hrer noe om de som str en nrt klarer sile ut hva som er viktig og uviktig? Tenkte du da bevisst p at man ikke skal henge seg s fryktelig opp i debatter i sosiale media?

Vet du som menneske hvor vondt det gjr nr dine nrmeste konfronterer deg? Vet du som menneske hvor vondt det gjr nr du har brukt de siste rene av livet ditt p bevise at du fr til noe, men andres bemerkelser til de rundt deg gjr at du kanskje faller 10 hakk ned igjen? Selv en bemerkelse ilpet av ett r er nok til falle 10 hakk, bare en bemerkelse er nok til at de rundt deg tror du ikke er like reflektert og flink lengre. Hva vet vel du som menneske om det involvere andre mennesker i en sak som andre ikke har noe med?

Kanskje bryr jeg meg for mye, kanskje er det typisk sosialt media og bygd. Men kanskje er det som betyr mest for meg her i livet det vre akseptert av mine nrmeste. Hva tenker du om det? Du som sitter som en skygge bak skjermen leser, du som sitter observerer p en fest, du som vet s mye bedre. Hva tenker du om deg selv nr du er voksen nok til utfre de handlingene, men ikke voksen nok til si til de det gjelder hva du synes om det? For enkelte, er en bemerkning om hvor mye man skjemmer seg ut p en facebook diskusjon nok. Tenk p det neste gang DU involverer andre istedet for g direkte til kilden. Tenk p hvordan du ville flt deg om det var deg mennesker snakket om. Tenk p det. Og tenk p at alt ikke er som du tror det er.

    Kommentarer: 0    Postet: 06.09.2015   Klokken: 18:37   Kategori: Blogg

Wow.

N skal jeg gjre noe jeg aldri hadde trodd jeg ville gjre. Jeg skal komme med blogganbefaling. Jeg er daglig inne p 5-6 ulike blogger, nettopp fordi deres mte skrive p gir meg noe p ulike mter! Det er disse jeg nsker komme med en hyllest til, selv om de kanskje ikke leser dette eller fr med seg dette, s fr dere som leser det sett det. Egentlig skulle jeg utropt alle p denne mten, men disse bloggene har gitt meg s utrolig mye og en dag uten disse, er som en dag uten mat, jeg higer etter mer!

Nr 1 ut er komikerfrue komikerfrue finner du her!

Komikerfrue, ogs kalt Marna Bure, rlig og pen blogg. Fy fader for ei herlig dame! Hun blogger aktivt og holder ikke tilbake noe! Denne dama vet f det sagt. Jeg flger ogs Marna aktivt p snapchat, da det gir s ekstremt mye latter og glede flge med p hverdagen hennes! Hun er en av Norges strste bloggere, men likevel tr hun fremst p alle mulige mter. Jeg digger denne rligheten.

nr 2. Sophie Elise, som du finner her

Sophie Elise var jeg tidligere stor motstander av, men det er bare ta av seg hatten for hvor mye hun har forandret seg gjennom rene som blogger. Fra fremst som en perfekt jente, uten problemer, har hun n begynt ta tak i de mer tffe sidene av livet og turt innrmme det at livet er faktisk ikke s perfekt som det ser ut til vre. Sophie Elise fremstr stadig vekk som mer reflektert og fornuftig. Det virker ogs som om denne jenta har det mye bedre med fronte det hun n fronter, kontra det hun tidligere frontet. Jeg heier p deg, og jeg heier p at du en dag klarer se at du er ei flott jente, uansett hvordan du ser ut. For selv om du synes selv at ansiktet ditt er stygt, s er du hvis personligheten stemmer med ditt utseende, ei nydelig vakker jente, som ikke behver botox eller lignende for vre vakker.

nr 3. Pappahjerte, som du finner her

Pappahjerte, som ogs har gitt ut bok. Er vel en av de to mannlige bloggerne jeg flger. Han skriver om tilvrelsen som tobarnspappa og dette gjr han p en morsom og raus mte. Jeg elsker blogger som er litt uhytidelige, der man tr drite seg selv litt ut, dette fler jeg i hyeste grad at Pappahjerte tr. N har samboeren hans ogs startet blogg, det flge disse to er morsomt og det er givende. Samboeren stikker derfor ogs av med en av plassene p min leseliste, hun skriver rlig, tr snakke om det som mange andre damer i ung alder ikke tr snakke om. og hun er rlig. Bloggen hennes finner dere her !

Mer har jeg ikke komme med, sjekk ut disse.

    Kommentarer: 0    Postet: 06.09.2015   Klokken: 18:37   Kategori: Blogg

I 9 uker har jeg grtt, angret og hatet. I 9 uker har jeg kjempet imot hele meg selv.

Hvor mye br jeg dele og hvor mye br jeg tillate meg selv slippe andre mennesker inn i livet mitt? Jeg har prvd holde meg anonym, jeg har prvd holde det for meg selv, men jeg er ndd det punktet n at det er ok fortelle. Det er greit innrmme at ting ikke er som de skal. I desember 2014 mtte jeg for frste gang i mitt liv noen som det stemte med med en gang. Hele tiden sa noe inni meg at dette blir bra. I mai hadde vi vr frste ferie sammen, hele bomben lsnet og vi var et stormforelsket par p ferie, trodde jeg. Jeg tok for frste gang p seks r noen inn i livet mitt. Jeg tillot meg selv for frste gang p seks r bli ordentlig glad i noen, for det var verdt det. Trodde jeg.

Jeg hadde ikke trodd det skulle finnes mennesker som var mer usikre p forhold enn meg, vel, kanskje var det derfor vi klaffet s bra? Fordi vr usikkerhet matchet. Fordi vi visste s inderlig godt hva det ville si bli sret? Ikke vet jeg, noe var det iallefall.

For 9 uker siden tok stormforelskelsen slutt, for 9 uker siden tok flelsen av vre verdt noe slutt. For 9 uker siden, forsvant en del av meg, som jeg enda ikke har funnet tilbake til.
Det gjr vondt.

Det som gjr mest vondt er nr man kjenner at man er i ferd med tillate seg selv ikke ha det vondt lengre.
Etter 6 uker reiste jeg p ferie med venninner. Likevel var det noe som manglet.

Midt i ferien kommer sjokket, smellet, realitetsorienteringen. Jeg var ikke lenger noe han ville ha. Jeg var blitt hans strste fiende, hans strste motstander. Jeg var blitt det jeg hadde lovet meg selv jeg aldri skulle bli, hans strste skuffelse.
Det er 3 uker siden n. Og enda fler jeg meg like tom. Som om jeg ikke kan tillate meg selv la livet g videre. Som om jeg fortjener vre hatet. Som om jeg fortjener vre ulykkelig.

For det er det jeg er. Ulykkelig.
Og noe inni meg sier meg at det er helt greit. For jeg vet at s lenge jeg er ulykkelig, s kan han vre lykkelig basert p at jeg har det forferdelig.

Det er rart med det nr man skal tillate seg selv g videre.
Hvordan hver eneste befling fles s sr. Hvordan alle minnene fles som om det er det beste du har opplevd i ditt liv. Hvordan det fles som om du river opp sr som endelig var i ferd med gro.
Hvordan den drlige samvittigheten gnager inni deg, som om du ikke har annet tenke p.
Det er rart hvordan du kan se deg i speilet, se at du forsvinner litt mer for hver dag som gr.
Hvordan du kunne nske at du ikke var mer.
Hvor mye du drepes innvendig av tenke p at det kanskje allerede er noen nye i livet hans.
Hvordan du ikke tillater deg selv bli lykkelig igjen, nr du vet det er helt over.

Er det kanskje den type person jeg er? Den som alltid har brt preg av vre den underkuede i et forhold? Den som alltid har tillatt meg selv vre ulykkelig slik at andre mennesker skal fle lykke?
For sannheten er. I det jeg flte lykke med denne personen, grt jeg.
Jeg grt fordi det var for godt til vre sant.
Jeg grt fordi jeg ikke kunne forst hvordan jeg kunne ha fortjent fle p en slik lykke igjen.
Jeg grt, for dette var en ukjent flelse for meg.
Hadde han bare tillatt seg selv hre meg forklare.
Hadde han bare tillatt meg fortelle hva alt handlet om, s hadde han kanskje forsttt at det ikke var min tvil til han det handlet om, men min tvil til meg selv.
Hadde han bare tatt imot mine beklagelser og tillatt seg selv tilgi, s hadde jeg kanskje allerede klart g videre tillate meg selv fle p lykken.

Men jeg kan ikke tillate meg selv det.
Alt jeg kan tillate meg selv er vite inni meg, at en dag blir det bedre.
En dag slutter skyldflelsen jeg fler i det jeg snakker med noen andre, en dag.

En dag, bare ikke idag.

Jeg har ofret s mye.

Gjennom 8 mnd har jeg kjempet mot sterke flelser, benektet mine flelser, fortalt om flelsene. Jeg har gtt fra hemmelig forelsket, til stormforelsket. Jeg har gtt fra vre lykkelig med mannen jeg trodde var alt, til vre ulykkelig fordi jeg ikke var god nok.

Det er frste gangen i mitt liv jeg har tillatt meg bli s pvirket av et brudd. Det er frste gangen i mitt liv at noen har gtt fra meg og jeg har merket det s sterkt i hele meg.

Det er frste gangen jeg har sagt hyt ar jeg var villig til gjre alt for la det ordne seg igjen. S mye betydde han for meg. Han jeg var meg selv med.

Alle mennesker feiler, jeg feilet ogs. Jeg lot min usikkerhet over hva vi var ta overhnd. Jeg lot spkelser fra min fortid skremme meg s mye at Nr venninner av hans eks fortalte at han var en sykelig sjalu person, var jeg s naiv og dum at jeg kontaktet henne. Jeg mtte f bekreftet om dette var tilfelle eller ikke, dumt? Ja. Men nr man har vrt i et forhold tidligere som gjorde hverdagen til et helvette, s er man dessverre livredd for oppleve lignende igjen. Jeg klarte ikke stole p meg selv nok til tillate meg selv vre lykkelig. Jeg klarte ikke stole p han nok til unng gjre det jeg gjorde. Det kom aldri nor vondt ut av den samtalen. Hadde det gjort det hadde jeg forlatt, netttopp fordi jeg ville latt min egen usikkerhet styre meg. Jeg ville ikke turt sjanset. Jeg var s usikker p hvor jeg hadde han at Jeg handlet i ren desperasjon. 2 mnd etter skulle dette sl kraftig tilbake p meg. Ting s ut til ordne seg mellom oss, helt til noen hadde fortslt han om denne samtalen. Jeg gikk fra vre ei lykkelig, betatt jente p ferie med venninnene mine, til grte som bare faen og fle at alt var over. Jeg ble betegnet som en sinnsyk kaninkoker av han, fr han slettet og blokkerte meg overalt. Det var det siste jeg hrte fra han. 18. August.

Som jeg sier er jeg ogs skyld i dette, men at det skulle ta fra meg s mye hadde jeg aldri trodd.

Som jeg har sagt hundre ganger fr, jeg vet s inderlig vel hvor dumt jeg har handlet. Hadde jeg visst jeg skulle miste s mye, hadde jeg aldri gjort det. Men jeg stolte ikke nok til unng det.

Det vi gjennom 8 sm mnd har delt, er plutselig over. Gleden og lykken jeg har flt i hans nrvr er over. Tryggheten det gav nr vi var sammen er over. Gjr det vondt? Selvflgelig gjr det vondt, men livet m g videre.

Tenk at 8 mneder kan gi en s mye?

Hva tjener jeg p sitte p vent? Hadde det noen sinne blitt bedre? Han gikk fra ikke nske forhold, til ville prve forhold, til ikke nske forhold, men likevel ha meg i livet sitt, til legge meg helt for hat.

Hadde jeg klart leve det livet? Jeg sier ofte at jeg hadde det, men innerst inne vet jeg at jeg hadde vrt usikker hver eneste dag p hvor jeg hadde han.

Det at bruddet pvirker meg s sterkt etter kun 8 mneder fr meg til bli skremt over hvor mye det ville pvirket meg hadde det vart lengre.

Men jeg hadde gjort det igjen.

Hadde jeg kunnet tatt tilbake det jeg gjorde, blitt tilgitt og startet p nytt hadde jeg gjort det.

For noe sier meg at jeg nettopp har mistet en svrt viktig del av livet mitt.

Det finnes flere fisker i havet sies det, men noen ganger er det bare den ene fisken man vil ha.

Noen ganger feiler vi mennesker, desverre er det ikke bestandig man fr tilgivelse for sine feiler.

Uansett er jeg takknemlig for de mnedene jeg fikk og jeg er takknemlig for alt det har lrt meg.

N m jeg bare kjempe meg videre, mens minnene dag for dag duses mer og mer ut til ingenting. Det som srer meg mest er at jeg vet jeg har sret noe inni han ved at jeg gjorde det. Og for det beklager jeg.

Noe annet kan jeg ikke beklage for.

    Kommentarer: 1    Postet: 05.05.2015   Klokken: 22:36   Kategori: Blogg

Hei kjre lesere. /Sponset/

Ikke ofte jeg gjr det, men n prver jeg n nytt. Som blogger og som en blogger som nsker g fra vre noe tilbakeholden til bli mer aktiv velger jeg n forske inkludere dere i ting som jeg ogs interesserer meg for, men som jeg mange ganger har flt har blitt feil for meg blogge om, siden jeg ellers blogge om ganske s melankolske og triste ting. Derfor prver jeg n blogge om mitt siste innkjp fra Zalando.

Jeg er ikke spesielt glad i shopping i butikker, s for meg er zalando rette nettsiden handle p, da de har de merkene jeg bruker, gratis frakt, samt utrolig god service

Er du interessert i handle hos Zalando kan du ved trykke her komme direkte til siden handle.

Mitt siste innkjp hos Zalando var denne buksen fra Vero Moda i typen Slimfit. Den har en utrolig passform og for meg med litt former er den helt perfekt. Buksen er litt stretch i og du merker s vidt at du har den p deg, noe som iallefall for meg er et must! Buksen finner du ved klikke her :)



Ellers har jeg ikke den siste tiden handlet s mye mer annet enn vinterklr, da temperaturene her nord holder seg kjlige en god stund til, men siden de fleste her til lands tenker p sommermoten n, skal jeg heller blogge mer nr jeg har lagt inn bestilling p sommerklrne mine! :-)

Ha en fortsatt fin dag og vr tlmodige med meg, alle m vi starte en plass! :)

    Kommentarer: 1    Postet: 05.05.2015   Klokken: 22:36   Kategori: Blogg

Minneord til Farmor
20.05.2015 ville du hatt bursdag hvis du enda var med oss. Du skulle blitt 70 r i r.
Plutselig slo det meg, at du ville hatt stor dag som vi skulle feiret sammen.
Det er lenge siden jeg har flt p sorgen og savnet.
Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, ettersom rene gr lrer man seg og takle ting p de utroligste mter.
Det er vel det som er s fantastisk med mennesket og som viser hvor overlevelsesdyktige og tilpasningsdyktige vi er.

Nr jeg tenker p farmor tenker jeg p kjrlighet.
Jeg tenker p et pent sinn og omsorg.
Jeg tenker p fred og godt humr.
Farmor var alt det.

Jeg skulle nske dagen din ble feiret her sammen med oss og ikke p to forskjellige plasser,
samtidig som jeg ogs med rene er blitt spass realtistisk og forstr bedre hvorfor ting ble som de ble.
Jeg ville ikke unnet deg flere r med sykdom.
De rene du kjempet din kamp mot kroppens organsvikt, er r du p mange mter nt, men som ogs samtidig lste deg s utrolig fast her hjemme.
Ikke at du var glad i reise, men alt krevde s mye planlegging og du ble sliten av det.
Det kan ingen av oss forestille oss hvor sliten du egentlig var.
Jeg skulle nske jeg visste bedre den gang og bidro mer.

Tenk det du farmor, 70 r. Det fles som om det var igr du ble 67.
Det fles som om det var igr du gav meg en god klem.
Tenk. Det er allerede gtt tre r. Jeg skjnner ikke hvor tiden blir av, men samtidig er det eneste som gjr dette lettere, at tiden gr.
Jeg har lrt s mye av deg.
Jeg har lrt lfte hodet nr jeg helst vil se ned.
Jeg har lrt le nr det kjennes vondest.
Jeg har lrt fle p det som er vondt fle p.
Jeg har lrt tilgi.
Jeg har lrt elske.

Farmor.
Jeg takker deg for alt du har lrt meg og for all tlmodighet du har hatt med meg.
Jeg takker deg for alt du har gjort for alle du har hjulpet og for sporene du har satt i menneskene du har mtt gjennom livet.
Jeg takker deg for at jeg fikk vre ditt barnebarn.
Jeg takker deg for at du var du helt til siste stund.

Hadde du vrt her idag skulle du blitt feiret p beste mte.
Hadde du vrt her idag hadde jeg ikke skrevet dette, men satt i sofaen rett over deg og snakket om hva som har skjedd de siste dagene.
Jeg hadde snakket med deg om alt mellom himmel og jord.
Og sammen hadde vi lst verdensproblemer.
Mor, du var problemlseren i min verden og jeg takker deg for det.
For uten din lrdom og problemlsning, hadde jeg vrt utafor stupet mange ganger til n.

Gratulerer med dagen din 20. Mai. Og feir p beste mte, hvor enn du mtte vre.

Kjempeglad i deg, Mor.
Klem fra Caroline-Therese.

Februar 2015
Jeg er i opposisjon mot meg selv og i stadig nedbrytelse av hvem jeg er.
Jeg har tidligere trivdes godt i eget selskap, n kjemper jeg daglig en kamp mot meg selv og mine tanker. Jeg er i en opposisjon strre enn hva jeg tror jeg kan takle. Hvor mye skal man bryte seg selv ned fr man tar grep? Varselslampene har lyst flere ganger, jeg bare fortsetter. Jeg er min egen verste fiende. Jeg stresser, grter, krangler med flelsene mine og ender til slutt opp med ikke fungere normalt alene.
Plutselig kan jeg ta meg selv i tenke at jeg ikke er verdig en god utdannelse eller et bra liv, jeg stiller mange ganger sprsml med hva jeg har gjort for fortjene denne konstante flelsen av ensomhet og tristhet. Jeg belemrer alt for ofte meg selv for at enkelte mennesker virker til hate hver en celle jeg er bygd opp av. Jeg vil ikke pst at jeg har et kjedelig liv, tvert imot. Jeg er blant folk til en hver tid, kanskje er det derfor det fles s uendelig trist nr jeg plutselig sitter alene.
Noen dager er det helt grusomt, spesielt har det vrt det den siste tiden. Jeg er bitter og lei. Bitter fordi jeg har tillatt meg selv og fle det slik jeg fler det.

April 2015

Jeg er ikke ndvendigvis bitter og lei, eller i opposisjon mot meg selv. Jeg er kanskje mest fortvilt. Mest fortvilt fordi at enkelte mennesker i dette samfunnet setter andre mennesker i bolk.
Jeg har selv gjort det, men erfaringer gjr det slik at man slutter med disse tingene. Erfaringer og opplevelser man har gjr det slik at man ikke lenger ekskluderer og utelukker.

Enkelte i familien min sier noen ganger at jeg virker bitter for at jeg ikke har noen (venner, sosial omgangskrets hjemme. Bitter er vel egentlig ikke rette ordet, forbannet er rette ordet. Jeg er forbannet fordi enkelte av og til, nr det passer dem best, tar seg tid til sprre meg ut om andre mennesker, fordi de selv er for usikre og usosiale til gjre det. Jeg er fortvilet over at jeg i perioder har vrt god nok nr det er til andres fordel. Jeg er kanskje bitter for ha tillatt meg selv g med p vre god nok til nettopp de formlene.
Jeg er skuffet over at jeg er fortvilet over disse tingene, for er det virkelig mennesker jeg er interesserte i ha i mitt liv?

Jeg sier ikke at jeg er perfekt, tvert imot. Periodevis er jeg nok dessverre som mange andre mennesker alt for egosentrisk og selvfokusert. I perioder er jeg nok et mareritt og vre med fordi jeg ikke har det bra med meg selv og dermed ikke klarer utrykke verken sorg eller glede.
Men jeg anser likevel meg selv som et menneske som er hyggelig og viser respekt for andre.
Men det er klart for mennesker som setter andre i bolk er det ikke alltid like lett og skille menneskelige vanlige reaksjoner og det disse som setter i bolk opplever som truende og dominerende.

Vel, egentlig tror jeg at jeg ofte ikke blir inkludert i ting er fordi jeg er alt for stor konkurranse.
Det sier iallefall mine ekte venner, jeg er ndvendigvis ikke enige med de av mine venner som pstr disse tingene, men nr jeg n ramser det opp tenker jeg at jeg skal vre heldig som har mennesker i livet mitt som istedet for se p ting som en konkurranse, tr innrmme det, p lik linje med at jeg tr innrmme for dem alt det de har som jeg ikke har eller alt vi sammen har og kan glede oss over. Iflge noen av dem har jeg har alt. Jeg har utseendet, jeg har intelligensen, jeg har smilet, er hyggelig, jeg har humoren og jeg har gode jobber. Ja, for ikke snakke om jeg har stort sett alle jeg snakker med p en god tone og kan vel telle p en hnd hvor mange jeg er uenige med og s langt er det bare ett menneske jeg den dag idag ikke ofrer et blikk. Hvis det skal vre lov komme med litt selvskryt vil jeg trre pst at jeg har gjort det sabla godt i samfunnet og ikke har vrt til noen plage eller utfordring for resten av menneskeligheten.
Det kan vel for mange vre en trussel. For meg gjr det meg sterkere nr jeg fr hre det av mine venner. Nettopp fordi jeg vet det er slik vennskap skal vre, man skal gi hverandre den tryggheten og sttten man trenger, uansett hvor truet og sjalu man m vre. Er det ekte vennskap tr man innrmme de tingene, nettopp fordi ekte venner aldri oppleves som en trussel.

Jeg br vel egentlig ikke klage. For nr jeg tenker meg om har jeg det ganske perfekt.
Jeg har ei knallkoselig svigersster, som jeg kan beske og mte og bare ha det hyggelig med, noe som passer meg perfekt siden de andre vennene mine bor langt unna. Noe hennes nrmeste og beste venner ogs gjr. Svigersster er rlig og hyggelig. Hun er stttende og morsom. Svigersster er litt som en storesster, for det m ikke bestandig skje noe, det kan ogs vre ro og det bare sitte der se TV sammen eller sove p hver sin sofa. Men det fineste med svigersster er de hyggelige stundene vi har hatt p restaurant sammen, tiden gr fort og vi nyter hverandres selskap (jeg vet jo ikke om hun nyter mitt selskap, men jeg nyter iallefall hennes selskap mye) Nettopp fordi hun er s enkel og snill som hun er.

Jeg har bortsett fra det gode venner jeg kan snakke med ofte, ja enkelte av de opptil flere ganger ilpet av en dag. Ikke fordi det er ndvendig, men fordi vi liker prate med hverandre.
Jeg har alltid vrt den morsomme og likegyldige blant venninnene mine, jeg har gjort mange tabber, men likevel elsker de meg fortsatt like hyt og ler sammen med meg nr det trengs.
Det er de jeg verdsetter i hverdagen, uansett hvor mye andre mtte sette i bolk, s verdsetter jeg de vennene hyere enn noe annet.

Jeg trenger egentlig ikke klage. Jeg har alt jeg trenger. Jeg trenger heller ikke skylde p meg selv for at enkelte mennesker setter meg i en bolk. Slik vil det alltid bli, for noen. Uansett om man heter Caroline eller Ola Normann...
Jeg mtte bare f det skrevet ned og distansert ting litt for innse det.
Menn, menn er et kapittel for seg selv. Du har den selvsikre mannen, den usikre mannen, den snille, den dumme og den slemme. Vi har alle mtt en av dem, vi har alle vrt s uheldige. Til dere som ikke har mtt en eller vrt s uheldig, ta dette som en lrdom. Og til dere som leser dette og er uenig, husk, bloggen er min. Dette er ting sett fra mitt perspektiv, ikke ndvendigvis almennheten og A4 samfunnets perspektiv, men mitt.

Den selvsikre mannen er en mann som du egentlig avskyr mer enn du fler deg tiltrukket av han, og p en eller annen rar mte greier han forfre deg, den selvsikre mannen gir deg beskjed i klartekst etter han har ftt det han har nsket. Klarteksten er den samme hver gang hos den selvsikre mannen; hper du bruker p-piller, hvis du blir gravid fr du ta abort for jeg er ikke interessert i noe barn. Den selvsikre mannen pstr blindt at han er frisk, helt til du en dag slr tilbake med at han ikke var det. I det tilfelle den selvsikre mannen fr beskjed om at han har smittet deg, blir han enda mer selvsikker, og pstr at det er kvinnen som har smitta han. Slik er den selvsikre mannen.

Den usikre mannen, mannen som s inderlig nsker noen, men som er s usikker p seg selv at han gjr alt for tilfredsstille den han vil ha, den usikre mannen gir deg det du trenger, og det er dermed ikke artig vre sammen med han lenger, han er rett og slett for snill, for lite utfordrende og for dullete. Den usikre mannen klarer aldri ta en avgjrelse og du gr rundt som et sprsmlstegn og lurer p hva deres relasjon egentlig er og hvordan fremtiden kommer til bli. Usikkerheten er det som delegger forholdet.

Den snille mannen er mannen som behandler deg som en prinsesse, men som samtidig tr si fra til deg. Den snille mannen gr sjeldent til sengs med deg fr dere er blitt ordentlig kjent, og den snille mannen lar deg grte p skuldrene hans, uten at du tenker over hvor tragisk situasjonen er. Det skal nevnes at den snille mannen, pgrunn av sin snillhet, ofte ender opp med bli forfrt av andre kvinner, fordi han lett lar dem grte p hans skulder. Da er han ikke snill lenger, da gr han over til en ny en. Den snille mannen ender ndvendigvis ikke opp med g over til en annen kvinne, men hans hyggelige tone og vkne blikk gjr det slik at han ofte har kvinner rundt seg, nettopp fordi han er en hver kvinnes drmmemann. Den snille mannen blir derimot ogs svrt depressiv nr han blir dumpet, nettopp fordi han er for snill til tro at noen virkelig kan gjre noe snt og bruker lang tid p prossessen det tar komme over et brudd.

Den dumme mannen er en type mann som du rett og slett ikke nsker ha noe med gjre, den dumme mannen vet ikke egentlig hvordan man skal kommunisere med andre mennesker. Den dumme mannen har ikke helt oversikt over egen kropp og vet ikke helt hvordan han skal tre frem, den dumme mannen er du gjerne sammen med for trste.

Den slemme mannen, den slemme mannen er den type mann som fremstr som feilfri helt til du virkelig blir kjent med han. Den slemme mannen lar deg tro han er gudenes gave til omgivelsene, gir deg alt du nsker og ber om, helt til han en dag misbruker deg s mye psykisk at du ikke har stort annet enn din lille kropp igjen bruke, denne klarer han fint nok bruke opp den ogs.
Den slemme mannen bruker opp alt du har, helt til det ikke finnes mer igjen. Han setter s dype spor i hjertet ditt, at selv revis etter dere slo opp, sitter han fastlimt i minnet ditt, nettopp fordi du aldri skal vre s uheldig havne i en slik relasjon igjen. Denne type forhold er det som er avgjrende for hvor vidt du noen sinne kommer deg videre eller ikke. Frykten for oppleve lignende igjen sitter s dypt i deg at du bruker revis p stole p et menneske igjen. Frykten for noen sinne bli hetset og hnet igjen sitter s mye i at den slemme mannen har klart det han nsket oppn, at han alltid er i dine tanker.
Alle mennesker drmmer om noe, noen drmmer om utdanne seg til noe, noen drmmer om bli noe, noen drmmer om enkle sm ting, men alle m vi trre fle p det vi drmmer om for oppn resultater. Jeg skal ikke pst at livet mitt har vrt en dans p roser, men jeg skal heller ikke pst at det har vrt verre enn andres, jeg har falt og klatra meg til topps igjen. Noe jeg igrunn tror vi alle mennesker iallefall en gang ilpet av livet er ndt til. Alle skal kjempe for noe og finne styrken i takle noe, det er bare hvordan man takler og hndterer situasjoner som vi ser p som strevsomme som sier noe om hvor vidt vi klatrer fort opp eller om vi m bruke litt lengre tid.

Siden jeg var tenring har min drm vrt bli en person som kan hjelpe andre, drmmen min har alltid vrt bli sykepleier. Jeg har alltid hatt en drm om bli det. For noen er det stort bli skuespiller, fotballspiller, artist, forfatter, barnehagelrer, sykepleier. Vi alle har ulike drmmer om hva vi vil bli. Min drm har alltid vrt bli sykepleier, jeg har ogs en drm om en dag kunne utgi en bok, ikke fordi jeg tror s mange ville lest den, men fordi jeg fler at jeg som mange andre har noe jeg kan bidra med. Jeg har troen p at selv om ikke alle ville hatt interesse av lese noe jeg hadde skrevet, ville det kanskje for om ikke annet 1 person betydd noe. Det er det som er s fantastisk med oss mennesker, det som ikke treffer meg i sjelen, treffer kanskje deg p en annen mte. Hva ville vel mennesket vrt uten disse variasjonene og ulikhetene? Er ikke det nettopp dette som utgjr mennesket til et s nydelig og vakkert fenomen?

Fenomen, et vakkert ord som jeg stadig oftere tar i bruk. Jeg sier jeg anser mennesket som et nydelig og vakkert fenomen, nettopp fordi det er akkurat det vi er. Hva ville mennesket vrt uten oppturene enkelte har, nedturene andre igjen har, oppturene og nedturene mange har samtidig, de fysiske variasjonene, hva ville alt dette vrt hvis mennesket ikke var et fenomen, men heller at alle var like? Gud da ville ikke jeg levd i denne verdenen, jeg unner ingen vre lik meg.Tilbake til drmmen, hva skjedde med drmmen om bli noe? Var veien enkel for bli noe? Ikke i det hele tatt. Jeg vil trre pst at jeg lenge har kjempet med flelser og tanker for ha kommet dit jeg er idag.

Etter ungdomsskolen startet jeg rett p videregende og studiespesialiserende fag. Verken ungdomsskolen eller videregende var enkel for meg, nettopp fordi jeg slet s mye med mine egne tanker og flelser at jeg til slutt mtte stoppe opp finne ut av meg selv fr jeg kunne jobbe videre med studiene mine. Sannheten er vel egentlig den at selv om jeg gjennomgikk det som for meg der og da fltes som helvette, sannheten er vel det at den dag idag er jeg glad for alle motstridende flelser jeg hadde til meg selv den gangen, nettopp fordi jeg den dag idag er et annet menneske. I 2011 forskte jeg meg for frste gang p sykepleien, etter 2 mnd borte la jeg inn rene og ga opp, ikke fordi jeg ikke ville bli sykepleier, men fordi lengselen hjem til det trygge ble for stor. Det er heller ikke et valg jeg den dag idag angrer p, nettopp fordi jeg innerst inne vet at om jeg hadde fullfrt den gangen, hadde det ikke vrt like godt gjennomfrt og gjennomtenkt som det det er idag. Den gangen gikk jeg heller over til helse og sosialfag. I 2013 begynte jeg igjen p sykepleien. Idag, 11.03.2015 er jeg kommet s langt at jeg kan si jeg har 1 1/2 r igjen til jeg er ferdig sykepleier, jeg klatra og jeg vant. Jo nrmere mlet jeg kommer, desto lykkeligere blir jeg, fordi jeg, Caroline. Den som mange har sett p som en liten fugleunge som ikke klarer noen ting, omsider har klart noe. Mlene og nskene blir bare sterkere og sterkere for hver dag som gr. Hvorfor blir de det? Jo fordi jo mer du lrer deg kjempe imot alle tunge flelser og tanker, jo sterkere blir du. Jo mer du nsker vise mennesker at du faktisk kan, jo tffere blir du. Mitt strste nske i livet er vre der for andre, jeg er s nrt f oppfylt det nsket som jeg aldri har vrt fr. Daglig hjelper jeg andre mennesker til f en litt bedre hverdag og det er det som fyller det strste tomrommet nr jeg kommer hjem og ting blir tunge. Da gr jeg noen timer tilbake og tenker p hvor mye jeg ilpet av en dag har utrettet. Jeg har gitt noen litt glede, kanskje er ikke en infusjon med vske det viktigste for det vanlige friske mennesket, men for et menneske som er syk og som ikke klarer tilfre seg dette selv, er nettopp denne gesten noe de er svrt takknemlige for. For enkelte mennesker er det nettopp denne vsken som berger de gjennom dagen. Jeg anser det slik at for hver gode gjerning jeg gjr i jobben min s redder jeg et liv, iallefall litt til.

For n drmmen din m du kjempe. Det er ikke bare gode og postive ting med vre i det yrket jeg har valgt. Det er tunge stunder og ofte m man se en familie inn i ynene og fortelle at deres nrmeste er gtt bort, ofte m man se kreftsyke mennesker i ynene og prve s godt man kan hjelpe dem det man kan, men nr disse menneskene man kommer s tett innp svinner bort og ikke er mer, gjr det mange ganger eller faktisk hver gang veldig vondt og det er srt. Det er da man m trre og kjenne, man m trre kjenne p de tunge flelsene og de tunge valgene. Man m trre ikke bare mte de positive tingene, for livet er ikke bare positive ting, det er ogs uendelig tunge beskjeder og sorger. Men ogs der m vi trre vre tilgjengelig og for trre vre tilgjengelig m man trre kjenne litt etter selv.

Vi er bare mennesker, det er lov ha det tungt, det er lov kjempe litt p veien mot mlet, det er lov innrmme inn i mellom at ting er litt tffe.
Livet skal ikke bare vre lett. Vi kan alle n mlene vre, vi m bare trre kjenne litt p hva vi fler innerst inne i beinmargen, selv om det mange ganger er knallhardt g s dypt inn i seg selv kjenne etter.

Det er bare slik livet er, en kamp som alltid m kjempes, bde p godt og vondt.

-Caroline-Therese-

Jeg har tidligere visst s alt for godt hva livet skulle by p av oppturer og nedturer. Jeg har bare aldri gtt gjennom nedturene alene fr. For tre r siden mtte jeg lre meg snakke med noen andre nr nedturene kom.

Farmoren min var en stor del av livet mitt fra jeg var liten baby til jeg skulle oppleve miste henne 21 r senere. Hun var alltid den jeg dro til hvis ting ikke gikk min vei, bde p hjemmefronten og p andre fronter.

Man kan vel si at farmor var min bestevenninne, min mamma, min farmor, min tante, ja farmor var igrunn mitt alt.

Jeg har ikke alltid vrt guds beste barn, jeg har hatt mine nedturer p fylla, gjort dumme ting, vrt ukritisk og ikke alltid tenkt at det kommer en dag imorgen. Disse tingene kunne jeg for senest tre r siden snakke med farmor om, for tre r siden tok det brtt slutt da hun dde, jeg mtte lre meg takle disse tingene alene fra n av, eller med andre.

Jeg har ikke bestandig hatt et godt forhold til min egen mamma, vi har vrt i konstant krig og vrt uenige om alt fra klesplagg til middag. Vi har antageligvis vrt alt for like og det har dermed skapt en krig mellom oss. Mamma fikk ofte gjennomg fordi hun ikke var enig med meg i ting p samme mte som min farmor var. Mamma fikk ofte gjennomg fordi hun bare var det mammer ofte er, bekymret.

Farmors dd endret p forholdet mitt til mamma.

Ikke at jeg aksepterer og takker farmor for at hun dde, men som jeg tidligere har nevnt hadde jeg alltid farmor nr ting sto meg imot, jeg kunne fortelle henne alt og hun var der uansett hvor ille det jeg fortalte var. Nr hun gikk bort hadde jeg ingen lengre, venninner ble ikke helt det samme. Farmor forsto ting kun en mor forstr. Jeg mtte lre meg snakke med noen andre om disse tingene, den jeg gradvis begynte betro meg til ble min egen mamma, og det takker jeg farmor for.

Farmor lrte meg akseptere, elske og aldri gi opp. Mamma holdt rundt meg og stttet meg nr farmor gikk bort, mamma ble en mamma jeg aldri hadde opplevd fr, kanskje fordi jeg innerst inne hadde bestemt meg for at farmor hadde en s stor del av livet mitt, at det nettopp var pgrunn av meg at forholdet til min egen mamma ble s delagt som det ble. Vi har alltid hatt det fint, men vi har flyet i ynene p hverandre ved hver anledning vi har hatt til det.

N er mamma min bestevenninne, mamma er den jeg betror meg ting til n, mamma vet best, mamma er alltid der, uansett hvor mye jeg har delagt for meg selv, s er mamma alltid der.

Farmor sa det ofte, jeg mtte bare oppleve p ikke ha henne tilgjengelig mer for at jeg skulle innse det. Farmor sa det mange ganger; ikke vr s hard mot mamma, hun er mammaen din.

Jeg takker farmor for den kjrligheten jeg idag har til min mamma, jeg takker mamma for at hun lot meg ha farmor p den mten jeg hadde henne hele mitt liv.

Jeg takker familien min for at vi alltid er nre hverandre og flinke til sttte hverandre uansett hvor mye man har delagt og rasert for seg selv.

Jeg takker familien min for at vi idag kan grte og le sammen og for at vi str sterkt sammen i tykt og tynt. Jeg takker familien min for at dere alltid har gitt meg den sttten jeg trenger, selv om jeg oftest har vrt en egoistisk drittunge.

Takk mamma, for at du er her nr jeg trenger deg. Takk mamma, for at du godtok at jeg s alt for mange ganger snakket med farmor om de tingene jeg egentlig burde snakket med deg om. Takk for at du godtok det og for at du er her n, du er oksygenet i blodet mitt som holder meg igang.

I gr publiserte VG en artikkel om en gutt p 13 r som tok livet sitt grunnet mobbing over flere r. Hvis dere ikke har lest den, kan dere lese den her.Denne artikkelen dukket stadig opp p nyhetsfeeden min p facebook, den berrte tydeligvis mange. I artikkelen kommer det frem at denne gutten med navnet Odin ble mobbet store deler av sin tid p skolen. Det kommer ogs frem at det iflge underskelser er omtrent 17 000 elever som blir mobbet i Norge, dette er 17 000 for mange. For dere som leste denne artikkelen kommer det ogs frem at Odins mor stadig rapporterte til skolen at Odin hadde problemer med at han ble mobbet, det kommer frem at lrere og rektor skulle ta saken videre og lse disse problemene. Elevene ble ogs til et tidspunkt kalt inn til samtale ang. mobbingen de utfrte, likevel fortsatte mobbingen.

Jeg er ikke utdannet innen denne type omrde i det hele tatt, s jeg br vel egentlig ikke uttale meg s mye om hvordan denne type jobb fungerer. Likevel klarer jeg ikke holde tilbake. Jeg vil tro at det p lik linje med fokus p helhet, rettferdighet, riktige valg og oppflging innen utdanningen jeg tar i sykepleie ogs stilles krav til visse kunnskaper rundt enkelte av disse emnene nr man blir lrer ogs. Da lurer jeg p hvorfor det er s vanskelig flge opp disse?

Etter ha lest artikkelen om Odin, som trettenring tok sitt eget liv fordi han ikke klarte utsettes for pkjenningene lengre gjorde jeg meg mange tanker. Jeg kan p ingen mte forst hvorfor skolene ikke fikk bukt med disse problemene. Jeg kan p ingen mte forst hvordan det kan vre s vanskelig ta tak i denne type problematikk nr den kommer s klart frem fra bde mor og mobbeofferet. Jeg kan forst at det er vanskelig ta tak nr det forekommer skalt skjult mobbing, men jeg kan p ingen mte forst disse skolenes vanskeligheter med ta tak i problemet nr det blir rapportert s ofte og etterlyst hjelp p omrdene s ofte.

Dette virker som om det er et velkjent problem blant de fleste skoler. Det virker i grunn som om at lrerne og rektorene er redde for ta ansvar, eller er det kompetansen som rett og slett ikke strekker nok til? Har ikke ansatte ved skoler andre spesialiserte personell de kan f hjelp hos hvis de selv ikke mestrer oppgavene eller fr bukt med problemene? Kan ikke PPT tjenesten hjelpe til? Eller fles det som et nederlag be om hjelp fra hyere instanser? La oss se det p en annen mte; Hvis jeg som ferdig sykepleier ikke mestrer eller vet hvilken behandling eller hjelp jeg skal gi min pasient p davrende tidspunkt, M jeg forhre meg med kollegaer eller andre spesialister om hvordan jeg kan hjelpe min pasient, jeg kan faktisk ikke la pasienten lide fordi at jeg er usikker p hva jeg skal gjre. Hvorfor er det da greit at lrere og rektorer tror at problemene er lst og overser problemene og lar sine elever lide? For meg virker det som om at fokuset p mobbing er helt borte, det virker som om man fortsatt lever i en boble der det viktigste er at elevene ordner opp i sine problemer seg i mellom og at det er pedagogisk riktig la de ordne opp i sine problemer selv. Vel, ta dere en bolle og skaff dere annen jobb.

Her om dagen gikk jeg gjennom gamle filer p PCEN min, filer jeg hadde lagret fra en periode hvor jeg selv ikke hadde det s enkelt grunnet drlig klassemilj og de typiske jentekranglene som n var tatt mange hakk lengre. Fremfor meg lyste en setning skrevet av den som stadig sendte meg ukvemsord og fortalte meg hvor lite verdt jeg var. I denne setningen sendt av vedkommende til en annen en stod det svart p hvitt hvor lyst vedkommende hadde til drepe meg. Grunnen til at jeg tok vare p nettopp disse screen-shottene var fordi jeg p den tiden stadig mtte melde fra til lrere og rektor om hvor lite lyst jeg hadde til g p skolen grunnet tilstandene p den tiden. Lrere og rektor hadde bde meg og vedkommende inne til samtaler, etter samtalene ble det som regel stille ut den dagen, men s fortsatte det. Lrerne og rektor gjorde ikke mer. Problemet var rett og slett for stort for dem takle, kompetansen deres til hndtere denne type problematikk var ikke god nok. Nok en gang hadde de med personer som ikke gav seg gjre. Til slutt mtte PPT kobles inn, frst da gikk ting seg snn noenlunde til. Moralen i dette? Hvorfor vente med be om hjelp til det har pgtt over lengre tid? Hvorfor ikke bare svelge kamelen og be om hjelp til lse problemene og ta det som lrdom til en annen gang? Er det s nedverdigende be om hjelp til f kontroll p barn som ikke behandler andre barn ok?

P mange mter fler jeg hele systemet bare sklirmere og mere ut.Jeg kan ikke fatte og forst hvordan enkelte fr sove om natten nr de vet at de ikke klarer f gjort mer enn de allerede har gjort. Hvordan fr dere sove om natten?Kjennes det noen ganger ut som om dere ikke har kompetanse nok?Hvorfor fokuseres det ikke mer p dette i utdanningen deres? Eller fokuseres det kanskje p det, men at utdanningen ikke eri takt med dagens samfunn der internett og andre kommunikasjonsmidler er svrt sentrale for utfre mobbing?

Moralen i innlegget vet jeg ikke, jeg prver ikke dmme for jeg vet ingenting om deres utdanning annet enn at jeg gjennom det siste dgnet har lest gjennom ulike studieplaner flere ganger. Jeg vet ikke s mye annet enn at jeg hper ting endrer seg og at flere liv slipper g tapt. Jeg hper at jeg den dagen mine barn skal g p skole aldri fr oppleve at de kommer hjem sier de er mobbet, jeg hper mine barn aldri kommer hjem med beskjed om at de har mobbet. Jeg hper noen tar tak, og at de tar tak fort som bare F. For vi kan ikke ha det p denne mten, det gr ikke ha det p denne mten lengre. TA tak! Sett det mer i fokus. Ikke vr naiv.

Se p det p en annen mte; Si det slik at en mor kommer til meg med sitt barn. Barnet har blflekker. Jeg observerer barnet, jeg ser kanskje noen blflekker spredt rundt om p kroppen. Det er alt jeg observerer. Skal jeg si til mor at det ikke virker som noe som haster siden blflekker hos barn er svrt vanlig, men at deved forverring m ta kontakt? Eller skal jeg be om hjelp av noen andre og f en lege til se p blflekkene og vurdere hva det kan vre som gjr dette? Jeg SKAL selvflgelig f en lege til se p disse blflekkene, jeg skal f en lege til vurdere hva som skal gjres og jeg skal srge for at bde mor og barn fr den hjelpen de trenger. For jeg SKAL be om hjelp hvis det er omrder jeg ikke har kompetanse til hjelpe til p. Jeg SKAL ta alle pasienter like alvorlig og alltid vurderei hvor stor grad de trenger hjelp yeblikkelig eller om det kan vente. Hvis jeg er usikker p hvor grensen p dette gr, skal jeg be om hjelp til vurdere dette og rdfre meg med andre.Hvis dere ikke skjnte poenget med blflekkene s er det rett og slett fordi at blflekker som oppstr uten at barnet har sltt seg kan vre et tegn p leukemi.

Poenget i den avhandlingen: Hvorfor kan ikke systemet ha samme prioritering i skolene? Hvorfor kan man ikke ha et system der det hvis man ikke har kompetanse nok til hjelpe elevene og ta tak i mobbingen ber om hjelp av hyere instanser til dette? Hvorfor kan det ikke st svart p hvitt at man SKAL ta kontakt med hyere instanser hvis man ikke fr bukt med problemene?

Hvor mange menneskeliv skal g tapt p grunn av mobbing fr det tas tak i dette? Hvor mange foreldre skal miste sine barn til dden fordi systemet ikke fungerer godt nok? Hvor mange mennesker skal slite hele sitt liv fordi de ble mobbet og ingen s dem? Hvor lenge skal vi holde p slik?

Kjre alle sammen der ute som ikke har det greit p skolen, kjre foreldre som daglig kjemper en kamp med f hjelp til at deres barn skal f en bedre skolehverdag, kjre alle dere. Ikke mist motet. Kjemp, st p. Vis at dere ikke gir dere. Vis hvor gode dere er.

Kjre dere. Ikke gi opp nr det virker hplst, kjemp hardere. Jeg lover dere. Vi er mange som bryr oss.

Jeg lover dere. - Jeg bryr meg.

"Hp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss lide litt lenger" ? Marcel Achard

Hpet. Det evinnelige hpet, hva gjr det egentlig med oss? Det forflger oss hele tiden, som om det er der for f oss til holde fast p troen p at ting kan bli bra litt lengre, som om det er der for passe p at man ikke mister seg selv helt alt for tidlig. Hpet finnes i mange varianter, alt etter hvilken sinnstilstand man er i. Er man forelsket, har man hp. Er man dumpet, har man hp. Har man eksamen, har man hp. Nr man gr p vekta, har man hp. Man har alltid et hp, hvordan hpet utspeiler seg varierer dog etter hvordan man nsker ting skal vre.

Hadde det ikke vrt for hpet om at jeg en dag finner kjrligheten hadde jeg antageligvis vrt en zombie og nedbrutt allerede n. Jeg hadde antageligvis vrt uten jobb, uten ambisjoner, mens jeg til daglig bodde i ei gr utslitt joggebukse og spiste potetgull med dip til snacks hver dag. Neida, hpet er ikke av s stor betydning, men nr jeg skrev det hrtes det s himla fantastisk ut.

Hpet har berget meg mange ganger, jeg velger iallefall tro at hpet styrker meg mens jeg febrilsk prver finne den rette veien i livet. Hadde det ikke vrt for et hp om at ting skulle ordne seg etterhvert hadde jeg antageligvis gitt opp studiene frste gangen jeg strk p eksamen, men hpet berget meg. Det var noe der, det var ikke meningen jeg skulle gi opp, jeg skulle satse og klare det, jeg satsa og klarte det.

Hpet bidrar til at man etterhvert i livet styrkes, plutselig er ikke ting s skumle som de en gang var og hpet har lrt oss at man ikke m se s mrkt p ting, for gjentatte ganger viser det seg at hvis man bare er litt tlmodig og positiv, s gr det meste seg til etterhvert. Hvis man hadde mistet alt hp, hvordan skulle man da komme seg til den endelige destinasjonen uten gi opp p veien dit?

"Hvis man aldri fr prvd seg i livets faresoner, hvordan skal en da bli fit for fight i jungelen?" -Per Fuggeli

Tenk om man gjennom livet skulle f bli dullet med hele veien? At foreldre, slekt, venner og en selv hele tiden skulle tenke p livets farer og risikoer? Hva ville livet vrt da? Hadde det ikke vrt for mine risikoer her i livet hadde jeg nok vrt som en skjr liten fugl. Hvordan kommer man seg gjennom disse fightene man mange ganger har med seg selv fordi man har gjort noe som egentlig var helt p grensen til hva som er forsvarlig gjre? Hpet. Hpet holder en oppe til en hver tid, man gjr noe dumt eller noe som for en selv er risikabelt, man tenker selv i den mrkeste stund etterp at n er livet delagt for alltid, vel det er jo ikke det. Noe inni oss holder oss p en viss flelse en stund, mens vi gradvis bygger oss opp igjen, ved bruke en genial forsvarsmekanisme. Nemlig hpet. Hpet bygger opp en mekanisme inni oss som lar oss forsvare vre handlinger ved analysere at det kunne blitt slik eller slik. Ble det ikke slik, s lrer man seg at uansett s gr livet videre. Hva ville vel livet vrt uten litt sjanser? Jeg har tatt mange sjanser, ekstremt mange, men jeg har klart meg.

Det finnes jo selvflgelig ikke alle sjanser man skal ta her i livet og ikke alt man skal utsette seg for, men man m jo leve ogs. Hvordan skulle jeg kunne mtt en verden med folk alene hvis ikke de jeg har rundt meg har lrt meg det gjennom barnerene? Hvordan skulle man ha visst sine grenser i forhold til alkohol hvis man ikke hadde prvd alkohol og feilet?

Som ungdom var jeg egentlig litt slem, ikke med mennesker, men med meg selv. Jeg skulle leve livet og trodde rdvin og hjemmebrent var lsningen p det, gjentatte ganger ble det store fiaskoer av dette, men disse opplevelsene har lrt meg hvordan jeg skal takle alkoholen nr jeg er i befatning med den. Disse opplevelsene har lrt meg at rusen man kan f av alkohol er mer s nok for meg og at jeg igrunn ikke har behov for den. Disse opplevelsene har lrt meg vre snill med meg selv. Aldri har jeg akseptert meg selv som jeg er, utrolig nok har jeg i senere tid lrt meg at jeg kanskje br gjre dette, selv om jeg har mine kiloer for mye, mine uvaner og mine holdninger. Hvorfor har jeg lrt meg selv akseptere disse feilene og manglene? Jo for i noens yne er det kanskje ikke feiler og mangler, i noens yne er jeg helt perfekt. Og kanskje er det som gjr at jeg klarer akseptere den jeg er hpet om at det en dag kan bli annerledes?

Hver morgen etter ha vrt p do, kler jeg av meg alt, finner frem vekta og veier meg. Hver morgen hper jeg p store forandringer, men det er ikke store forandringene f. Hadde det ikke vrt for hpet om at det en dag vil vises mindre tall p vekten, hadde jeg antageligvis vrt syk i hodet og i kroppen. Syk i hodet er jeg forsvidt p mine mter, men ikke noe mer enn de andre normale menneskene i verden.

Vet dere hva det viktigste med hpet er og det trre ta sjanser er? Det er det at man en dag, en vakker dag vil innse at for noen er man faktisk deres hp. For noen kan vi vre redningen de har ventet p hele livet, uten at vi visste det og uten at de selv visste det fr da. Hvordan skal man ta takle kjenne p de flelsene og tankene, hvis man ikke har blitt presentert for det fle tidlig i livet? Hvis man ikke har lrt at det er normalt fle og hpe. Hvordan skulle man da kunne tro p at et annet menneske kanskje trenger akkurat deg for f det bra, at det prate med deg, eller at du ser p dem kanskje er det hpet de har ventet p. Kanskje er DU den som smiler til noen og gir dem mer hp, om at en dag, en vakker dag vil det bli deres tur til kjenne p lykke. Tenk p det neste gang du ser p noen og smiler, kanskje er du redningen for at de kan opprettholde hpet litt til.

Noen ganger tenkt over hvilke endringer man gjr ilpet av livet sitt? Tenkt p at du i en verden omringet av milliarder av mennesker, faktisk er helt alene?Vel, helt alene var vel ta hardt i, men er ikke alle alene innimellom? Er ikke vi alle avhengige av srge for at det blir noe av livet vrt? Hva ble det av mitt liv?

Livet mitt. Tenk om jeg kunne gjort ting om igjen, tatt bort det vonde og opplevd mer godt? Vel, en interessant tanke, men ugjennomfrbar. Hvorfor skulle det egentlig vrt mulig gjennomfre noe snt? Hva ville jeg da vrt? Et null? Et menneske uten flelser? Hvem ville jeg vrt om jeg ikke hadde de erfaringene jeg har, hvem ville du vrt om du ikke hadde de erfaringene du har?

Ofte har jeg drmt om livet, det som M vre det store livet alle virker til ha. Plutselig n har jeg innsett at det jeg har n er livet, jeg fr det ikke flere ganger, det er n jeg har det. Hvorfor skal jeg fokusere p alt det jeg kunne gjort annerledes, nr det som ble gjort der og da er det som har formet meg? Nr de mange idiotiske fyllekulene er det som har ftt meg til innse at en hver fest ikke trenger ende opp i en fyllekule. Alle trene jeg har grtt, hva ville sorg og lykke vrt hvis trene ikke hadde kommet? Alle flrter og forelskelser, hvordan ville jeg visst hva jeg vil ha og hva kjrlighet var, hvis jeg ikke hadde kjent p de forskjellige variantene av kjrlighet? Hvem ville jeg vrt i dag, hvis jeg aldri hadde opplevd disse vendingene i livet?

Aldri fr har jeg grtt s mye som jeg gjorde da jeg var forelsket for frste gang og forelskelsen gikk i grus. Aldri fr har jeg grtt s mye som nr jeg mtte den frste kjresten i mitt liv og forholdet tok slutt. Enda grter jeg nr jeg blir glad i noen og de srer meg, eller det ikke passer seg vre sammen. Men for hver gang man kjenner flelsene, styrkes man litt. Jeg ville aldri vrt foruten de flelsene. hvorfor grter man forskjellig fra gang til gang? Erfaring har lrt meg at en flelse er aldri den samme flere ganger. Den andre forelskelsen er aldri det samme som den frste, og er det egentlig forelskelse? Eller er det en illusjon man har om forelskelsen som fr en til tro man er det? Ikke vet jeg, men jeg vet s mye som at skulle disse flelsene vrt like for hver forelskelse en skulle ha, da ville ikke forelskelsen ha den samme rusflelsen etter hvert.

Tenk hvis sorgen skulle vre lik for hver person som sto en nr og dde? Hva betydde mennesket for deg da? Alle mennesker er forskjellige, er det ikke derfor flelsene og sorgen blir annerledes og? Er det ikke fordi at et hvert menneske man er glad i har sin egne plass i hjertet og tankene ens? Sist jeg kjente p sorgen kjentes det ut som om den ville rive hele meg i stykker fr jeg skulle f bygge meg opp igjen, slik fltes det ikke gangen fr det igjen og jeg vet at neste gang jeg fler sorgen p meg, vil den ikke bli den samme som sist gang. Kanskje blir det bedre, eller kanskje blir det verre. Det er svar man ikke fr fr da, men sorgen er aldri lik.

Livet er ikke likt for hver dag som gr, det fles kanskje likt, men der vil alltid vre forskjeller fra dag til dag. Kanskje legger man ikke merke til forskjellene for senere, men uansett hvor kjedelig dagene er, er der alltids forskjeller, man er bare blindet s man ikke oppdager dem. Ofte oppdager man dem alt for sent.

Ofte oppdager vi livet alt for sent. Hva skal vi da gjre? Nr man hele tiden har levd og ventet p at store ting skal skje, men s viser det seg at de store tingene har vrt der hele tiden? De eneste som ikke ser de store tingene i livet er en selv, for man er ikke innstilt p se dem, man bare venter p at ting skal skje, men s er det egentlig livet som er her. Livet er her n, ikke i morgen. I dag. Vi vet ikke hva forskjellen i morgen vil vre, men vi kan tenke p forskjellen som var i gr. Vi kan tenke p at livet er her og n, ikke i morgen.

Tenk om alle skal vente til i morgen ? Tenk om alle venter til lykken kommer, s glemmer man faktisk kjenne etter lykkeni seg selv. Lykken man allerede har boende i seg, lykken som vi s alt for fort glemmer. Det er for sent lete etter lykken i morgen, kjenn p lykken n, den er der innerst inne et sted. Jeg lover. Bare let s finner du den, du vil finne den hver dag, bare i forskjellige former fra dag til dag. For akkurat som med kjrligheten er lykken variabel, flelsen vil aldri vre den samme, men innerst inne finner du noe og det er livet. Du er livet og livet er her og n.

Hei dere, hvem enn dere er.

Etter forrige blogginnlegg rydde det inn venneforesprsler, kommentarer og likes. Det var en respons jeg aldri hadde sett for meg skulle komme. Jeg hadde aldri som intensjon at noen skulle synes synd i meg eller tro at livet mitt er trist og flt, alt jeg ville var f slippe ut flelsene og belyse noe som dessverre mange plages med. Nemlig ensomheten.

For fortsette litt p det jeg skrev igr, et innlegg som var godt skrive, et innlegg som gav meg en flelse av miste 20 kg med tanker, et innlegg som gjorde meg bedre. Takk til dere som leste. Og til dere med samme flelser, hold ut. Det blir bedre. Det som ikke dreper deg, gjr deg sterkere!

Jeg er en analyserer, jeg tenker bestandig over ting. Sist jeg var p fest fikk jeg beskjed om tenke litt mindre og trre leve litt mer. Det var gy. Med en gang jeg la tankene litt til side og hadde det gy, var det nesten som om fornuften slo inn helt av seg selv. Plutselig hadde jeg det kjempetrivelig, men var den frste som gikk hjem. Plutselig endte ikke kvelden i rabalder, men alt gikk godt. Plutselig turte jeg ha det gy.

Jeg har fr hatt det gy, men ofte har tankene tatt over og det meste har blitt trist, men n vet jeg at man kan slippe taket, jeg vet det gr an.

Det vre en grubler er fint, men ikke bestandig. Det har mange ganger delagt mer enn det har gjort godt, men til syvende og sist har det lrt meg noe. Det har lrt meg hva jeg vil og hvem jeg er. Noen Einstein er jeg ikke, men jeg tror jeg kan komme langt i livet hvis jeg bruker min evne til tenke og analysere p riktig mte.

Ikke at jeg trenger det, men fler litt at jeg burde ta meg selv i forsvar. lese her er valgfritt, den som vil gjre det gjr det, den som ikke vil lar det vre.

Nr det gjelder hva jeg skriver om vil jeg forsvare det litt. Mange mener nok at jeg deler for mye av mitt private, for meg er det ok. Jeg kan ikke skrive om nye klr, jeg m skrive det jeg fler for og nr jeg fler for det. Jeg har mange kladder p skriverier. Ikke alt egner seg her, men noen ganger nr ting har kvernet en stund og jeg nsker sette igang litt tanker hos andre s skriver jeg. Noen ganger tar jeg frem et tomt dokument p dataen og ilpet av fem minutter et det ferdig. Slik er det nr jeg skriver det jeg mener, da er det ekte og det er meg. Det er flelser og rlighet. Ikke et skriv om de gode jeansene til hennes og maurits. Slikt skriver ikke jeg. Jeg skriver ikke for andre heller, jeg skriver for meg. Det skrive sette sammen ord til noe, er for meg litt som det er for en fotballspiller score ml; berusende, mestring.

Jeg elsker skrive, aller mest elsker jeg og skrive om det som berrer meg mest og det er kanskje derfor det jeg skriver blir s nakent og ekte. For selv om jeg kun skriver for min egen del, er man for hver gang man skal skrive noe srt, noe nrt, noe som betyr noe. Man er for hver gang ndt til kle av seg litt, man er ndt til fle p det at man er litt avkledd og skjr, at man selv om det kun er for en selv m tle f tilbakemeldinger, man m tle. Noen ganger m man gi av seg selv for f omverdenen til forst. Noen ganger m man bare vise seg fra sitt svakeste punkt for klare bygge seg til topps.

Uansett s er man bare et menneske.

Idag, eller inatt, har det gtt mange tanker gjennom hodet mitt. Mange tanker, tanker som egentlig ikke burde vrt delt med omverdenen, men som blir delt med omverdenen fordi det er den eneste jeg har bortsett fra familien min.

Selvflgelig har jeg en omgangskrets utenom familien min, men her hvor jeg bor har jeg ingen omgangskrets. Bestevenninnene mine sitter flere mil unna meg, jeg har ingen nre. Jeg har en, les hele en venninne her hvor jeg bor, utenom henne har jeg ingen andre enn familie.

Dette er p ingen mte et innlegg for f medlidenhet eller hyggelige meldinger i ettertid om hvor velkommen jeg mtte vre til sosiale arrangementer. Dette er hverdagen til mange andre, ikke bare meg.

Jeg har aldri vrt noe englebarn, jeg har vrt et sant helvette i min ungdom, levd livet p en mte jeg ikke burde levd livet p, men det livet har lrt meg. Mange ganger har den harde siden av livet lrt meg hvordan man ikke burde leve, den harde siden av livet har ofte lrt meg at det ikke er alt man kan ha ugjort. Den harde siden av livet har ogs lrt meg hvem som er venner og hvem som ikke er venner.

Fra jeg var nyfdt til jeg ble 21 r hadde jeg en ekte bestevenn, en venn jeg kunne fortelle alt til, uten og bli fordmt eller at det kom ut. Fra jeg var nyfdt til jeg var 21 r hadde jeg en venn som holdt sine avtaler og som alltid var der for meg. Denne vennen var min farmor, hun er nok den mest ekte og rettferdige vennen jeg noen sinne har hatt og noen sinne skulle ha hatt i mitt liv.

Ikke det at mine andre venner gjr en drligere jobb, men mine andre venner er ikke her, de bor ikke her. Ikke at jeg forventer at de skal bo her heller.

Savnet i hverdagen er ndvendigvis ikke de samme gamle vennene, men kanskje nye venner? Savnet i hverdagen er kanskje det bli invitert med p sosiale arrangement uten g ut alene?
Savnet i hverdagen er kanskje ta seg en iskald l eller brus i leiligheten uten sitte alene?

Jeg har selv stelt i stand hverdagen min.

Jeg bor p en liten plass, med omtrent 1740 innbyggere, snn ca. Hvor ofte er jeg med p sosiale arrangementer? S sjeldent at jeg kan telle det p 1 hnd. Greit det ikke skjer noe ute i det hele og det store, men jeg er aldri inkludert i en vinkveld eller lignende. Jeg forventer heller ikke bli bedt. Jeg skulle gjerne bedt til vinkveld, men jeg har dessverre ingen be. Hvorfor er det blitt snn? Er det fortiden min som har gjort det slik? For ikke lenge siden fikk jeg hre fra en av de jeg anser som en av mine bestevenninner at hennes kjreste lurte p om jeg hadde vrt til sengs med mange, hun hadde svart at jeg hadde det og ikke mer enn det, ikke at jeg burde ta det opp her, da det er et tema som egentlig er ganske dead and gone, men jeg m bare bruke det som eksempel.
Punkt nummer 1: Hvorfor lure p det?
Punkt nummer 2: Hvorfor si ja eller nei til noe snt?
Punkt nummer 3: Man utleverer ikke en venninne p en slik mte.

Facts: Jeg har ingen hy liste over partnere, s er det avklart. Og akkurat denne saken stakk nok litt dypere enn jeg frst hadde antatt at den skulle. Ferdig med det n, fint eksempel. Og nok en gang utleverte jeg for mye av mitt privatliv slik at jeg mister enda flere venner i livet mitt.

Jeg er inne i mitt tjuetredje r p denne jorden. Jeg har egen leilighet, jeg betaler en minimal sum i mneden, har alt av mbler som jeg selv eier, har pusset opp selv, men til hvilken nytte? Jeg har en leilighet i tipp topp stand, hvem bruker den? Ikke jeg. Ingen. Jeg flykter i leiligheten hvis jeg en sjeldent gang fr besk eller vil drikke litt. Jeg flykter hit nr jeg trenger alene tid. Hvor er jeg ellers? Jo, ellers er jeg sammen med de eneste jeg omgs i hverdagen. Familien min.

Nok en gang, jeg forventer ikke bli inkludert uten inkludere tilbake, jeg bare vet ikke hvem jeg skal inkludere.

Sist vi var p ferie sa foreldrene mine at jeg ikke fikk reise sammen med dem til neste r. Greit sa jeg, jeg reiser alene. Pappa slo til med en gang forklarte at jeg som alle andre mtte da kunne reise med venninner. Vel, kjre pappa. Jeg har ingen venninner her jeg bor, de bor andre steder, de har samboer, de har jobb, de har sitt liv der de bor, jeg kan ikke forvente at de skal pakke kofferten dra p ferie med meg. Jeg drar alene. Jeg kan telle p en hnd hvor mange venninner jeg har, men heldigvis er de venninnene verdt og ta vare p, uansett hvor langt borte de er.

Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort galt i livet, men jeg mter liksom aldri noen som blir igjen.

Noen sier jeg er alt for seris, andre sier jeg er alt for useris. Venner stifter familie, jeg sitter igjen alene. Jeg er alene, men det er greit. Jeg har stelt det i stand selv.

2. januar 2015 starter en ny epoke i mitt liv, en epoke foreldrene mine ikke har troen p, men som jeg selv ser p som lsningen p de fleste problemer. En epoke hvor jeg pakker det jeg trenger, tar p meg studentbeviset og drar. En epoke hvor jeg 2. januar trer inn i en ny verden, en verden der alle drer pnes for meg og mine nsker. En verden der jeg flytter inn i 25 kvadratmeter, men er fornyd med det. En verden der jeg kommer til gjre alt jeg kan for f en jobb ved siden av studier, en verden jeg ser p som min redning vekk fra denne plassen jeg bor, med null venner.

Dit jeg drar har jeg flere, jeg har skolevenner, jeg har venninner, jeg har bekjente, jeg har mennesker som jeg kan sprre om finne p noe, venner jeg kan dra med ut, venner som kan introdusere meg for nye venner. Jeg har forhpentligvis nkkelen til et nytt bedre liv.

Ikke at jeg har det galt her jeg er, jeg er bare ensom. S uendelig ensom.

Det var et menneske som tok meg for den jeg var, og det var min bestevenninne farmor, hun hadde jeg her, jeg har ikke henne her lengre, jeg har ingen fem minutter unna lengre. Jeg har venninner telefonsamtaler unna. Det er ikke det samme. De er omtrent like gode, men de er ikke like nre som farmor var.

Jeg har mange ganger tenkt tanken, bare aldri turt og sagt noe. N sier jeg det, jeg er ensom. Jeg sitter alene.
Dette innlegget er ikke ment for noen slags form for sympati, empati eller noe som helst. Det er bare flelser, flelser som mtte ut og som var utrolig gode f ut. Takk!

Hei igjen dere.

En liten oppdatering fra de siste dagene er vel p sin plass, siden jeg nok en gang har gtt inn i en slags modus der jeg er totalt fravrende og ikke-eksisterende. Hele forrige uke jobbet jeg, jeg hadde fri 1 dag og det var onsdag. Torsdag var jeg p jobb, fr jeg gikk hjem og hadde eksamen. Fredag jobbet jeg dobbelt og gikk fra dagvakt, hjem for sove og rett p nattevakt. Jeg sitter n med siste innspurt p tredje og siste nattevakten og ser frem til noen dager fri. Dette livet med nattevk passer igrunn ikke meg.

Jeg har de siste dagene tenkt en del og jeg blir helt idiot av hvor mye jeg har lyst til gjre, jeg har s utrolig lyst til oppleve mer her i verden. Jeg har lyst til komme meg bort fra kjente trakter og bare gjre noe helt nytt, vre en plass der ingen vet hvem jeg er. Jeg ser for tiden p en langweekend bort i begynnelsen av november, ikke fordi jeg ndvendigvis m, men fordi jeg kjenner hele meg hadde hatt godt av komme seg litt bort. Jeg vet ikke hvorfor dette store behovet for komme seg litt unna har dukket opp, men jeg har som nevnt tidligere hatt en del omvendinger i livet de siste mnedene, noe som gjr at jeg fler for komme meg bort fra det meste her nord.

Jeg har hele livet vrt redd for gjre feil, redd for trre ting og redd for ikke vre god nok. Jeg har hele livet tenkt p hvordan jeg ser ut og hva jeg m gjre for bli bra nok. Jeg er lei av hele tiden skal kjempe en kamp med meg selv rundt alt dette og jobber hele tiden med legge vekk alle de tankene. For jeg er da god nok som jeg er, eller hva?

Men, hvis jeg er god nok som jeg er, hvorfor er jeg alene? Hvorfor faller jeg bestandig for noen, blir revet med og s blir alt delagt? Hva gjr jeg galt? Jeg er s lei av bli betatt og glad i noen, at jeg har blokkert alt som heter flelser. Jeg tr ikke lengre kjenne p flelsene, for jeg vet at med en gang jeg er klatret opp, faller jeg like fort ned. Men, det var de negative tankene, jeg skal slutte. Jeg skal leve idag og vre glad.

Neste gang det stopper opp, skal jeg klatre til topps igjen med en gang, for jeg vet jeg er god nok, det er bare det at jeg skal ikke finne noen enda. Jeg har enda mer jeg skal lre, og nr det er klart for at jeg skal f noen, s hper jeg og tror at det noen kommer.

For jeg er god nok, ikke sant?

    Kommentarer: 0    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:33   Kategori: Blogg

//Sponset innlegg//

Hei igjen !

Har dere vrt utsatt for Zalandofr? Vel det ble plutselig jeg. Jeg bodde hos en venninne forrige uke, jeg har ofte hrt om dette zalando, men har tatt en snartitt og forsvunnet like fort. Vel, forrige uke kom jeg hjem fra skolen, til ei venninne som var stor i ynene. Jeg trodde selvflgelig det var noe alvorlig galt, og mtte ta meg i det nr jeg spurte og hun sa som flgende : " E har scrolla gjennom Zalando de 2 siste timan, og e m ha ALT! " Haha tenkte jeg, det skjer ikke.

Vel dum som jeg var, gikk jeg inn p Zalando sine sider og jeg er FRELST! Tenk noe s herlig? Bestill hva du vil, INGEN frakt? Fy flate jeg skal ALDRI mer shoppe i butikk, for meg som bor 2 timer unna nrmeste by er jo dette en sensasjon, og ja jeg skjnner hvorfor jeg ikke har vrt der inne fr, jeg er blitt BESATT!

Hvorfor har ingen introdusert meg for dette fr? Ta en titt dere ogs da vel! :) Jeg er ndt til fortsette n! Gleder meg til fullfre bestillingen f pakke i posten alts! Legger ved en link til siden her, hvis dere vil sjekke ut dere ogs! :)

    Kommentarer: 0    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:33   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 0    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:13   Kategori: Blogg

Hei dere.

Lenge siden n? Vel, jeg har lenge skulle skrevet, men livet mitt har ikke villet det slik, men n er jeg tilbake for fullt! N har jeg helse, tid og kapasitet til det! jeg har tidligere basert bloggen min p alt for serise og livstrtte innlegg, jeg tenker ikke slutte med dette, men livet mitt har tatt en vending hvor jeg rett og slett ikke fler behov for skrive ut om det som er trist og leit lengre.

Skal vi ta en gjennomgang av det som har skjedd siden sist? Vel, jeg reiste p ferie en uke i mai. Hadde det kjempefint, men ble dessverre veldig syk fr jeg skulle reise hjem og l sengeliggende i 2 uker tilsammen. Det har tatt hele sommeren for meg akseptere dette og hente meg inn igjen. Jeg har heldigvis vrt i full jobb og kommet meg gjennom skolen.

N kom jeg nylig hjem fra 2 uker p Kreta, det var en herlig ferie! Anbefaler forresten alle dere reise til Kreta, det er s fantastisk! jeg er snart halveis i sykepleierutdannelsen, og gleder meg virkelig til ha dere med meg p resten av lpet.

N skal jeg bli flinkere til skrive, kom gjerne med nsker til hva dere vil lese om, s blir det enklere for meg tilpasse det til dere lesere.

Hper dere har det fint! :)

    Kommentarer: 0    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:13   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 2    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:05   Kategori: Blogg

//Sponset innlegg//

Hei kjre dere!

Lenge siden sist n, har faktisk tenkt g over til prve noe helt nytt n alts! Jeg er helt imponert. Jeg har lenge slitt med finne design og interir som passer helt perfekt til hva jeg nsker! N har jeg virkelig funnet alt fra oppbevaringsmbler til store senger som jeg virkelig har falt totalt for! Hadde aldri trodd jeg som ellers er kritisk til det meste skulle falle s ekstremt for noe!

Jeg fant nemlig nettsiden Trademax en dag jeg bladde gjennom forskjellig p nettet, i sken etter et interir som passet meg! for forklare litt nrmere om noe som passer meg kan jeg jo si s mye som at jeg bor i en sokkelleilighet, bestende av KUN panelvegger. Disse er hvitmalte slik at det er n muligheter for mikse litt farger og slikt inn i hverdagen min, jeg har ekstremt mye hyller og veggseksjoner bestende av kjedelig trefarger, s her er en elendig miks av sort, trehvitt, heltre og hvitmalt tre. Derfor falt jeg som sagt pladask p denne siden! Her er noe av det jeg har sett meg ut ! jeg skulle igrunn legge til mange bilder, men ble plaget med legge til bildene, har lnt bildene fra Trademax sine sider, anbefaler dere alle ta en titt innom der, prisene er ogs fantastiske da de passer meg som "fattig" student, og de som vil legge litt ekstra penger i det de skal ha. Anbefaler dere alle ta en titt innom nettsiden deres handle der! Nok en gang, kritiske, melankolske meg har ftt ynene opp for en ny verden, ta en titt da! Dette skal jeg iallefall fortsette lete gjennom!!!!!!

Ryeteppe: Se for dere dette under stuebordet mitt, med en sort skinnsofa i tillegg. Herlig! mobler-tepper-ryetepper-rio-sand-140x200-ryeteppe-p28964-ryeteppe

    Kommentarer: 2    Postet: 24.09.2014   Klokken: 20:05   Kategori: Blogg

Plutselig vknet jeg. Lamsltt, utslitt og kroppen fltes mrbanket. Aldri fr har jeg hatt en slik ro inni meg, samtidig som jeg hele tiden kjemper mot flelsene jeg kjenner p.
Av og til blir flelsene s motstridende at jeg ikke selv vet hvordan jeg skal takle dem. Jeg har ofret min stolthet, min verdighet og meg selv i perioder. Sist gang jeg ofret s mye av meg selv inns jeg hvor dumt det er. Da etter ha ftt ppekt dumheten av noen andre.
Hvorfor vre noen man ikke er? Hvor lenge kan man holde det egentlige "meg" skjult? Og kan man spille noen andre s lenge at man til slutt glemmer av hvem man egentlig er?
Jeg hadde en uke ferie i vr. En ferieuke der jeg lrte meg selv kjenne p nytt, en ferieuke der jeg inns at alt jeg tidligere har gjort og kjempet for gjre ikke er det jeg egentlig nsker vre. Hele tiden kjempet jeg mot disse flelsene.
Jeg kom hjem og ble syk. Kanskje var det rett og slett kroppens varsel om at nok var nok, at det var p tide roe litt ned. Kanskje stresset ble for mye, hvem vet. Alt jeg vet er iallefall at symptomene begynte allerede under ferien, men jeg gikk for lenge uten behandling, dermed var det for sent nr jeg kom hjem. Dette skulle bli starten p enda mer sjelegransking. I en uke har jeg vrt sengeliggende, i vel 14 dager har jeg gtt rundt i et smertehelvette uten like. I alt dette kaoset av fysiske plager inns jeg at det er min helse som er viktigst og ikke den jeg tror det er bra vre. I en og en halv uke har jeg tillatt meg ta kroppens signaler p alvor. Jeg har sovet omtrent 20 timer hvert dgn, og de f timene jeg har vrt oppe inn i mellom har pfyll av vske og smertestillende vrt eneste fokus. Disse dagene og timene i elendig form har ftt meg til verdsette den ekte meg. Disse dagene har ftt meg til innse hvem jeg vil vre. Jeg er ikke jenta som jager etter ha noen, jeg skal vre jenta som klarer meg selv. Jeg skal vre jenta som blir respektert for den jeg er og ikke for den andre vil jeg skal vre. Jeg skal vre meg.
Det er n vel 2 uker siden jeg ble syk, enda er kroppen redusert. Enda trenger jeg hvile nok, ikke ndvendigvis sove, men bare ligge litt. Jeg kjrer ofte for hardt p mot meg selv, ofte sliter jeg meg selv s hardt ut at jeg ikke har mer hente nr jeg frst faller sammen.
Nr har jeg tenkt bli bedre? N. Nr skal jeg legge bekymringene til side og ta hensyn til meg selv og hvor mye jeg klarer? N.
Det er n jeg m jobbe hardt for meg selv. Det er n jeg m ta vare p meg selv. Jeg skulle bare nske jeg var like bevisst tidligere, men slik er desverre livet. Ofte oppdager man alle disse tingene nr det er forsent og nr all energien er oppbrukt. Ofte oppdager man disse tingene p et punkt, der det ikke er mer hente lenger.
Men nok er nok.
Det er n jeg lever og det er n jeg m ta vare p meg selv. Det kan ikke utsettes lengre.

"Den som har mot til elske, br ha mot til lide."

Anthony Trollope

Har du noen gang mtt et menneske tenkt at dette mennesket er som ment for deg? Har et menneske satt s dype spor i deg etter et frste mte at det fles som om du har kjent dem i hele ditt liv? Har du noen gang mtt noen som treffer deg midt i hjertet og pner sider ved deg selv du ikke visste du hadde?
Hvis du noen gang har kjent p disse flelsene, vet du ogs hvor smertefull de flelsene kan vre.Som mennesker mter vi alltid andre mennesker, noen ganger personer vi kjenner, andre ganger personer vi aldri har hrt om fr. Jeg mtte en gang en slik person.
Denne person berrer en stor del av meg enda. Enda, den dag idag gr det ikke en dag uten at jeg tenker p vedkommende. Hvorfor? Ikke spr meg, dette er flelser og sprsml jeg ikke kan svare p, nettopp fordi jeg ikke vet.

Jeg mtte en gang et menneske. Et menneske jeg aldri fr har sett, et menneske jeg ikke visste eksisterte. Dette mennesket traff deler av hjertet og sjelen min p en mte jeg aldri trodde man kunne bli truffet p. I ettertid og den dag i dag, mens jeg enn strever med bli kvitt vedkommende i tankene mine, lurer jeg ofte p hva det er som gjr at det ofte blir slik?
Daglig gr jeg runder med meg selv i tankene mine, disse rundene bestr som regel i unng tenke p vedkommende, men i det jeg febrilsk prver unng tenke, dukker som regel sprsmlene opp. Hvorfor meg? Hva har vedkommende egentlig som gjr meg s interessert? Hva skjedde egentlig siden jeg ilpet av en dag ble som tatt av stormen og hplst falt for vedkommende? Hvordan kan enkelte mennesker ilpet av kort tid sette s dype spor i oss mennesker at vi ikke klarer slippe taket?

Dette mennesket jeg beskriver s intense flelser for er et menneske som engasjerer mitt hjerte og hele meg s mye at jeg ikke en gang klarer g videre i livet.
Stadig stopper jeg meg selv fra falle for nye mennesker, nettopp fordi jeg vet at hvis denne personen dukker opp i livet mitt igjen vil jeg ikke ha sjans til holde meg unna. Nettopp fordi jeg vet hvilke flelser jeg har for vedkommende.

Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har prvd. Hvor mange ganger jeg har prvd, selv med avvising fra vedkommende la livet g videre. Jeg klarer det ikke, flelsene er s intense og sterke at det er som om jeg suges ned i et dypt hull. Samtidig som om jeg fler jeg kunne ofret alt for vedkommende er flelsene ogs motstridende, er det virkelig slik jeg vil ha det? Er det virkelig p denne mten jeg vil leve?
Br jeg ikke ta sjansene mens jeg kan? Hvorfor skal jeg la en persons holdninger og besettelsen for vedkommende hindre meg i la livet g videre? Skal ikke jeg ogs f lov til vre ung og menneske? Jeg har blitt oppfordret til leve livet, men hvordan kan man leve livet nr det til stadighet er noen som strr salt i srene? Hvordan kan man leve livet nr man til stadighet blir pminnet hvor vakkert det har vrt? Hvordan kan man g videre, nr frykten for miste noen er s stor at man ikke tr?

Har du noen gang kjent p flelsen av ensomhet? Har du noen gang midt i ensomheten blitt lagt merke til en person som ser deg for akkurat den du er? Har du noen gang opplevd bli s lftet opp fra sorgen at du frykter at hvis du slipper taket blir sorgen enda tyngre?
Har du noen gang kjent p flelsen av frykt for bli alene ? Hvorfor bli alene, nr du kan holde fast ved det ene trygge du har. Det store sprsmlet er vel egentlig; er dette virkelig det eneste trygge man har ? Av og til m man vel velge nye veier, selv om valget er tungt og det blir en lang vei g for komme videre.

Av og til m man bare gi slipp.

"Den dagen vi dr"

Har du noen gang tenkt tanken; hva skjer den dagen jeg dr? Dette virker kanskje for noen som depressivt, suicidalt, melankolsk og unormalt. For meg er dette viktige tanker. Selv om jeg som oftest har opplevd dden nr den er ventet og p mange mter planlagt, har jeg ogs sett de tilfellene der ingen har tenkt p dden og de som sitter igjen, sitter igjen med enda mer uoppgjort og uvitenhet enn om dden var planlagt. Jeg mener ikke man skal planlegge dden sin nr man er et ungdomsmenneske, men jeg mener det er en ting som er viktig gjre seg opp en mening rundt.

Det verste jeg vet er nr mine foreldre snakker om den dagen noe tilstter dem. De verste setningene og ordene jeg vet er nr mamma sier at om noe skulle tilstte henne skal hennes organer doneres bort hvis de kan det. Det verste jeg vet er nr pappa sier at den dagen han dr nsker han at ingen skal krangle over det som er igjen etter han.

Hvis det er s ille for meg hre disse tingene, hvor ille m det ikke vre for dem hre meg si at jeg, den dagen jeg dr aldri m f oppleve at mine organer doneres bort. At de ikke fr kremere meg. At jeg skal ha et hvit kiste.

Det m vre vondt for dem hre meg si slike ting, men for meg er det viktig f sagt de tingene. Nettopp fordi jeg etterhvert som tiden har gtt er blitt mer og mer bevisst p at hver dag vi lever er en dag for mye og hver dag vi lever kan vre den siste. Vi vet ikke hva vrt datostempel er og glade skal vi vre for det. Men nettopp pgrunn av at jeg ikke vet noe om mitt datostempel er det for meg viktig at mine foreldre og min familie er informert om mine nsker.

Nr sant skal sies er det ikke slik at jeg tenker p dden og hva som skjer hver dag, men av og til nr jeg legger meg om kveldene slr tankene inn. Og alle tankene jeg har gjort meg rundt dden og mine flelser rundt dden, har resultert i dette innlegget.

Mitt frste mte med dden var med min oldemor vren 1999. Dette er det frste mtet med dden som jeg husker, for meg var oldemors begravelse den gangen, som 7 ring et mte med lek og moro. For den dagen, selv om det var en trist stund, gjorde jeg som barn flest, jeg lekte med de andre barna etter seremonien. Jeg var et barn.

Mitt andre mte med dden var samme ret, hsten 1999.

Jeg var n blitt 8 r. Oldefaren min l p sykehjemmet. Oldefaren min var en mann som bde fr hans dd og ogs etter hans dd skulle bli en person som fikk mye betydning for meg. Nr oldefar dde var min familie pen og rlig om hva som skjedde, jeg fikk vre delaktig. Det f vre delaktig og bli inkludert i dette ddsfallet, er nok det som har vrt med p formet meg til ha det forholdet jeg har til dden den dag idag. Jeg er ikke redd dden.

Jeg hadde en gang en periode hvor jeg ikke hadde det s bra med meg selv, en periode i tenrene der jeg flte meg utrygg og slet med mange tanker. For meg var det min avdde oldefar som ble redningen. Den tryggheten han lrte meg som barn og den tryggheten jeg ogs flte rundt hans dd, skulle bli en hjelp for meg. En periode var jeg nesten daglig p kirkegrden. Gravstedet til min oldefar ble mitt fristed, her flte jeg trygghet, jeg flte meg som om jeg satt i et fang og ble tatt vare p. Her kunne jeg vre meg og ingen andre, her kunne latteren komme, trene komme, jeg kunne vre meg nr jeg beskte oldefars grav. Mine foreldre og besteforeldre tillot meg vre meg her, aldri nektet de meg vre der. De visste jeg gikk dit hver dag, de visste det hjalp. For andre ville det kanskje ikke hjulpet, men for meg hjalp det. For jeg hadde lrt at selv om oldefar var dd, var jeg trygg. For oldefars dd, gjorde at jeg selv ble trygg p dden.

Jeg har etter min oldefars dd opplevd at to av mine besteforeldre har ddd. Min mormors dd var uvirkelig, for min mormor fikk jeg aldri tatt farvel med, siden jeg l med skikkelig influensa nr hun l p sitt siste. Denne opplevelsen med dden gjorde vel at jeg igjen satt med en flelse av at dden ikke var s bra likevel, jeg hadde jo ingen garanti for at hun faktisk var dd, jeg hadde jo ikke sett det selv. 2 r tok det fr jeg slettet mormors telefonnummer, og enda den dag idag er det som om det ikke er sant nr jeg er besker gravstedet hennes p kirkegrden.

Sommeren 2012 dde farmor. Farmors dd var forventet, men samtidig noe jeg har fryktet mest i hele mitt liv. Uten farmor er ikke jeg meg. Men nr farmor dde, fant jeg ut at jeg mtte vre meg. Jeg kunne ikke lengre f bekreftelse fra henne p at jeg var god nok som jeg var, jeg mtte lre meg akseptere at jeg var god nok som jeg var.

Ikke at det er vesentlig for hva jeg egentlig skal frem til.

Samme dag som farmor dde, gjorde jeg meg mange tanker. Jeg grt og sov ikke p flere dgn. Kanskje et par timer svn til sammen. Jeg bar p en konstant uro, jeg flte dden hadde sviktet, jeg flte Gud var en vond mann som tok bort farmor, ei dame som hadde ei s sterk tro p Gud. Hvordan kunne Gud gjre noe snt mot meg, hvordan kunne Gud gjre noe snt mot henne?

Etterhvert inns jeg at Gud ikke var problemet, men datostemplet var problemet.

Det evinnelige datostempelet vi alle brer, men som vi ikke vet nr gr ut. Datostempelet som bestemmer om vi er her imorgen, eller egentlig skulle gtt ut igr.
Nr mor dde inns jeg at dden ikke kan vre skummel, derfor har jeg delvis planlagt min egen begravelse. Nettopp fordi at min familie, skal f slippe gjre det.

Den dagen jeg dr skal jeg begraves i en hvit kiste. Den dagen jeg dr skal de som lever igjen etter meg f lov til le og til leve livet videre. Den dagen jeg dr, skal alle andres liv begynne. Den dagen jeg dr, skal jeg hedres. Den dagen jeg dr, skal livet g videre.

Den dagen jeg dr, er jeg forhpentligvis 90 r og ferdiglevd.

Hva mener jeg egentlig med dette innlegget tenker du? Du tenker; den jenta er spr, hun er 22 og har planlagt sin egen dd. Nei, dette innlegget handler egentlig ikke om min planlagte begravelse, dette innlegget var ment som en oppvkning til alle der ute som tenker p dden. Tenk hvis vi skal planlegge alt i slike detaljer? Da blir vi faktisk til slutt zombier som gr rundt i en egen boble. S derfor, ta innlegget til ettertanke, tenk p hvordan dagene hadde vrt om hver dag var slik. Tenk p at vi skal leve ogs. Tenk p at det er n vi lever. Tenk p det at :

Idag skal vi leve, for vi vet aldri nr vi er utgtt p dato. Alt vi vet at det er n vi lever, s hold tilbake trene og finn frem smilet. Det er n vi lever.

    Kommentarer: 0    Postet: 08.03.2014   Klokken: 23:13   Kategori: Blogg

Stadig vkner jeg opp, angstfull. Angstfull over at en ny dag er i gang, en dag hvor jeg nok en gang ikke vet noe om hva som kommer til skje.
Jeg er en usikker sjel, som i stedet for ta til meg det positive hele tiden beklager seg for sine sm feil. De sm feilene som egentlig ikke er feil, men en menneskelig handling i hverdagen.
Usikkerheten tar ofte kontroll over meg jeg tenker til stadighet over hvordan livet mitt kommer til ende. Hvem er egentlig jeg og hva har jeg gjort for bli den jeg er?
Ofte tenker jeg p familie. Jeg ser mennesker p min alder som har etablert seg og ftt bde hus og barn. Dette er noe jeg selv tror jeg aldri kommer til f oppleve. Som jeg ofte sier for dyve ned gleden jeg en gang kan oppleve; "det er ingen menneskerett f barn"! Nei, det er ingen menneskerett. Hvorfor skal jeg, som nsker familie aller mest ta det som en selvflge at jeg fr det?

Den siste tiden har usikkerheten tatt overhnd og tankene forsterket seg. Jeg er redd for gjre noe feil og for ikke vre god nok. Jeg har kontinuerlig en ekkel flelse i kroppen, nesten som sommerfugler i magen, bare at n er det sm kjttetende kryp som fr det til krible. Jeg presser meg selv for hardt i streben etter vre god nok, uten egentlig vite hvorfor. Jeg er ndt til ta over flelsen og ta tilbake kontrollen, selv om det ofte er vanskelig ta tilbake kontrollen nr man allerede har mistet den.

Det siste dgnet har jeg kjent p flelser jeg ikke trodde jeg hadde lengre. Flelser jeg ikke trodde jeg kunne evne vise lengre, flelser jeg trodde jeg hadde blokkert inni meg.
Jeg har kjent p flelsen av bli utrygg og en flelse av redsel. Flelsen av at vi lever i uvisshet over skjebnen vr. Flelsen over at dden hersker mer over oss enn vi selv gjr. Flelsen over falle sammen i grt og flelsen av holde inne grten til du kan slippe den ut.
Jeg har innsett at vi som mennesker ikke rr over skjebnen vr, at datoen for vr bortgang er bestemt av noen andre enn oss selv.
Kanskje er det bare slik livet er? At motgangene som kommer gjr oss sterkere for hver gang?
Jeg er redd. Jeg kjenner p flelsen av at jeg stadig fr en pminnelse over at mine foreldre er kommet i en alder hvor dden plutselig kan inntre. Jeg er redd fordi jeg vet, at skjebnen og ddens makt rr mer over meg enn jeg gjr over den.
Jeg er redd. Redd fordi jeg ikke lenger vet hva neste dag bringer. Redd. Redd fordi jeg ikke lenger vet hva neste motbakke vil bringe.
Redd. For jeg ikke lenger vet.

    Kommentarer: 0    Postet: 08.03.2014   Klokken: 23:13   Kategori: Blogg

En skygge av meg selv

Er det ikke rart hvordan vi mennesker s enkelt kan ta p oss en slags maske og med en gang skjule hva vi egentlig tenker og fler? Er det ikke rart hvordan holdningen s fort endrer seg basert p hvilke intensjoner man har? Er intensjonen vre skjult og bortgjemt, som en skygge av seg selv. Er det enkelt kle p seg et smil og en maske for skjule de tanker og utrykk som egentlig vil frem.

Hva er redsel og hva er egentlig det vre god nok? Er ikke vi alle gode nok? Gjennom livet mter vi oppturer og vi mter nedturer, det er hvordan vi tar de med oss videre som former oss. Jeg tar meg ofte i f drlig samvittighet og en bitende vond mageflelse, nettopp fordi jeg er redd for ikke vre god nok. Jeg er redd for at mten jeg gjr mine ting p skal bli sett ned p av andre og ikke vre godt nok. En av de eneste tingene jeg med hundre prosent sikkerhet gjr er skrive, i det jeg pner opp skriveboka eller skriveprogrammet p datamaskinen kommer ordene automatisk.

Det er nesten som om det pner seg ei dr inn til et rom, der ingenting blir dumt og alt er klart for ta imot mine tanker og til tider melankolske innlegg. Det er som om ingenting kan stoppe meg, nettopp fordi dette er mine tanker og mine flelser, det er jeg som setter ord p hva jeg nsker og hva jeg tenker. Dette kan ingen andre bedmme, nettopp fordi ingen andre vet.

Jeg startet i min frste jobb som seksten ring, siden jeg var seksten r har jeg jobbet i alt fra blomsterbutikk, til ruteopplysning. Jeg har hatt smjobber og store jobber innen pleie og omsorg. Jeg har vrt i jobb der jeg har ftt umtelig mye skryt, dette sier jeg ikke for virke selvgod, men fordi det faktisk har blitt sagt til meg. Jeg tar imot skryt i de praktiske jobbene jeg gjr, men jeg slipper det i det jeg har takket for det. Hvorfor? Fordi jeg ofte tror andre mennesker gir meg skryt nettopp fordi de tror de m gjre det av medlidenhet og ikke fordi de mener det. Det er mitt problem. Jeg tar aldri skryten nok inn til meg, jeg gir aldri de gode ordene en plass i hjertet mitt. Hvorfor? Jeg tar aldri de gode ordene til hjertet mitt, fordi jeg vet at i det de treffer hjertet mitt lrer de meg kjenne p en flelse av vre noe, en flelse av ha det bra. Jeg tr ikke ta disse positive tilbakemeldingene til hjertet mitt. Hvorfor? Fordi frykten for at det ikke er sant slr meg i bakken. Fordi frykten for ikke vre god nok slr meg i bakken. Sannheten er at i det jeg fr mye skryt, slr det meg enda mer ned i bakken. Nettopp fordi jeg vet det er for godt til vre sant.

Jeg er den jenta som p videregende veide rundt 40 kilo, men som vekten plutselig kte til over 50 kilo p. Jeg er den jenta som selv om hun vet at hun har fine former og er fin som hun er, ser p strekkmerkene og tror de delegger all mulig fremtid. Jeg er jenta som er hundre prosent sikker p at jeg kommer til vre barnls og alene resten av livet, nettopp fordi jeg selv har levd det livet jeg har levd. Jeg er den jenta som hver dag veier seg for se om vekta har gtt opp eller ned, nettopp fordi at jeg vet at om den er gtt opp spiser jeg mer i skyld, og om den er gtt ned blir jeg enda mer fokusert p hva jeg spiser. Jeg er den jenta som aldri tar komplimenter som komplimenter, men som ser p dem som en bestikkelse. jeg er den jenta som sammenligner en hver situasjon jeg kommer i med andre situasjoner og med situasjoner jeg selv har/ikke har opplevd. Jeg er den jenta som aller strst i livet drmmer om bli sykepleier fordi jeg nsker hjelpe mennesker i de situasjonene de har det tft i, i de situasjonene jeg selv har sett mennesker i og i de situasjonene jeg selv har sttt i. Men samtidig er jeg jenta som er livredd for at hun aldri kommer til bli sykepleier, nettopp fordi jeg tenker s mye over ting som jeg gjr.

Jeg er den jenta som kan mte et menneske kun noen minutter, men som likevel husker dem. Som likevel husker spor. P lik linje som jeg nsker at andre husker spor av meg. Selv om jeg er den jenta som tror at ingen kommer til huske meg. Jeg er den jenta som er redd i det jeg skriver dette, nettopp fordi jeg vet det kan koste meg bde jobb og utdanning, men hvis det koster meg jobb og utdanning, s er jeg vel ikke verdt det. For jeg er ikke syk, jeg er bare meg. Jeg er bare ei rlig ung jente, som dessverre har lrt seg tenke over en hver detalj i livet.

Jeg er den jenta du tror du kjenner, men som du egentlig aldri kommer til kjenne.

Nr skal det skje en endring? Skal det vre et barn i vrt kull som skal vre ndt til oppleve mobbing og bli nedverdiget s mye at de til slutt aksepterer at det er slik det skal vre? Nettopp fordi det er det eneste de opplever.
Jeg har tidligere skrevet innlegg om mobbing og hvor mange skader og minner det setter igjen i deg som menneske. Jeg forsker igjen.
Barn i 10-11 rs alderen roper ut til hverandre, tisker og hvisker om hvordan bde den ene og den andre er. Jeg har som storesster til ei jente i samme alder, ofte satt henne p plass hvis jeg hrer hun gjr noe jeg anser som respektlst mot andre. Nettopp fordi den smerten man selv har blitt pfrt er en smerte man ikke unner noen andre, selv ikke sin verste fiende.

Det vrir seg inni hele meg, hele meg gr i opplsning nr jeg fr hre at det enda er slik som det var i min tid p skolen. At barn kaller andre barn for feite jvler, at de snakker om bord som kommer til knekke sammen fordi andre barn er litt tyngre enn dem selv. Hvor i helvette er lrerene? Og hva i helvette er det barna lrer om hvordan man behandler andre? Jeg er DRITT LEI av og r p r sitte stadig f hre hvordan det enda er, fra det ene kullet etter det andre. Jeg er drittlei av at kompetansen er s liten at man ikke klarer f bukt med denne psykiske terroren barna bedriver mot hverandre!
Jeg er dritlei av felle trer nesten hverdag fordi jeg hrer om andre barn som gjennomgr samme helvette som man selv en gang har gjennomgtt. Nettopp fordi man selv vet, at uansett hvor mange r det gr, vil smerten og flelsen av ikke vre verdt noe alltid flge deg. Uansett hvor vakker noen sier du er, stoler du aldri p det, nettopp fordi du s alt for mange ganger har ftt hrt hvor jvla stygg du er.
Jeg har tatt et valg, og det valget er ganske enkelt. Hvis jeg gjennom det neste ret fr hre om den skjulte mobbingen og terroren som foregr blant barna, kommer jeg umiddelbart til tilby lrerene forelese i hver klasse. For de klarer tydeligvis ikke f bukt med det selv. Hvis de nsker se hvor dype srene blir og hre hvordan alt setter seg p minne og til stadig brenner hull i deg, ja s for all del, jeg stiller.
Og jeg er nok ikke den eneste som ville gjort det. For det er mange av oss. Mange av oss som har ftt beskjed om ikke ta ting s til seg, at det er normalt i den alderen. Vel, til lrere og foreldre der ute; vi er mange, mange med arr inni oss s dype at de aldri kan heles. Vi er mange som den dag idag ikke kan ha yekontakt med enkelte, grunnet sporene de har satt. Vi er mange, som enda mange r etter beklager oss for hver ting vi gjr, nettopp fordi vi har lrt at vi er en stor feil. Vi er mange, som brer et s stort hat til skolesystemet, fordi de aldri s oss. Vi er mange, som vet at lrerene og andre voksne s oss, men at de kanskje ikke visste hvordan de skulle takle situasjonen. Vi er mange. Vi er flere enn f. Vi er de som dere kan lre av.
Kjre foreldre, lrere, foresatte, ssken , venner og familie. pne ynene. F bukt med problemet. Innfr straffeprogram hvis det m til. Lr barna en gang for alle, at alt man sier setter utrolig dype spor. Enten i form av arr, eller i form av glede. Lr barna gi mer ros enn ris. Lr av hverandre.
Vi er bare mennesker, det er begrenset hvor mye et menneske tler.
Jeg feller nok en gang en tre, mens jeg legger meg med en vond kribling i kroppen, rett og slett fordi jeg vet at der er noen som har lagt seg ikveld, som allerede gruer til neste skoledag.

Dagens utblsning, takk for meg!

  •  photo 11046691_10155415707285541_1500037403348455873_n_zpsccvac4ol.jpg 25, Hamary
    Caroline-Therese heter jeg, og jeg er da ei munter og kvikk jente fra ei lita bygd i Nord-Norge. Ingen aktiv blogger, men prver s godt jeg kan. Alt fra positive interessante nyheter, til triste, mrke innlegg.

  • Bloglovin Facebook Twitter
hits